Jeg møter så mange herlig mennesker i livet. Men ender opp alene som vanlig. Det er så deprimerende.  Og jeg ender opp alene igjen. Det er jeg veldig lei meg for, fordi jeg føler meg så alene. Det gjør at jeg ikke har noen voksne å dele tanker med. Ikke har noen voksne å le i lag med, eller å lære noe nytt av. Jeg savner det inn i hjertet mitt. Jeg savner å ha noen som kan sende meg en melding, vil du komme over en tur eller noe så enkelt som har du det bra. Men slik er det vel å være syk, å være bare til. Der en ikke  hatt skikkelig sosial omgang med andre. Der en må jobbe seg opp og opp hele tiden. Jeg føler jeg prøver og jeg feiler. Jeg har ikke godt språk ennå. Det hemmer meg veldig. Jeg har ikke alt perfekt, men jeg prøver å leve. Jeg prøver å finne meg jobb, og studere. Men jeg er fremdeles alene. Om det er morro, nei det er surt. Og jeg blir veldig sliten av det. Jeg har gitt opp og tar det som kommer i stedet og gleder meg over det. Jeg må slutte å være skuffet, men i stedet være glad og fornøyd.

Og det må jeg jobbe aktivt med hele tiden. Jeg kan ikke sitte å surmule. Jeg må i stedet nyte de gledene jeg har fått. Kanskje ikke helsa mi tåler så mye heller, så jeg får roe ned og heller tenke på de fine tingene som jeg har og kan. Fine ungene jeg har og at jeg klarer å å være så frisk som dette. Og la dagene gå som de faller seg. Fordi jeg kan jo bli det motsatte hvis jeg holder på for mye også. Så jeg lar vær å velge sure dager uten venner. Men fortsetter som før og lever mitt liv alene. Om det er enkelt. Nei det er ikke det. Men det er jo det jeg kan. Og jeg klarer det også.

Da er min kreativitet min energikilde. Men som den gode følelsen jeg opplevde i dag ga meg oppdrift og energi. Å møte andre med samme interesse. Enda jeg kanskje er en irritasjon når jeg ikke greier å finne de enkleste ord eller mening. Noe som er vanskelig for meg. Jeg har alle ordene inne i hodet mitt. Det som ha hatt slag dette, alle ordene er der men kommer ikke ut.  Får problemer med ord og gjøre meg forstått. Men likevel har jeg en god følelse. Når jeg tenker over hva jeg har klart er det morro uansett.

Livet er å mestre problemene som kommer. Uansett om de er store eller små. Det å ha Me gjelder det å mestre alle dager. Men en skal bare ta vare på de gode og nyte livet. Jeg har mistet mye, men så mye lykke og godhet jeg har fått tilbake. Om det kognetive ikke kommer tilbake, har jeg jo et liv likevell som jeg skal leve. Jeg kan jo sy litt og gjøre andre ting som gir meg glede og energi.

Jeg prøver å følge med på nyere forskning men orker ikke å engasjere meg voldsomt i det. Men er veldig glad for at andre gjør det, slik at jeg som mange andre kan lese litt og ha et øye på hva som skjer. Tusen takk til alle dere.

Alle bildene er tatt på fjellet i Gjevillvassdalen. Med utsikt over vannet.

Nydelig tur i lag med hunden Rita første helga i september. Om jeg brukte for mye energi, jo kanskje. Men jeg hadde ikke sett den flotte utsikten hvis jeg ikke hadde gått opp der. Brukte to timer opp og en time ned igjen.

Tenk at det går ann å være så uheldig. Jeg fikk så store smerter av å være i bassenget på lørdag. Jeg våknet opp med store smerter i hele kroppen. Værst på høyre side. Det er helt forferdelig. Klarer ikke å holde hodet oppe eller høyre arm. Det er best å ligge. Tror jeg strevde litt for mye å få på en våt badedrakt….litt komisk i grunn. Da blir det kiropraktor i morgen. Sukk….

Noen dager senere…..

Jeg er blitt mye bedre, men klarer ikke å holde fokus skikkelig ennå. Men må vist til bade lege og røngten. Men da finner de vel utav det i alle fall. Men å gå til kiropraktor var forferdelig, jeg klarte ikke å puste etterpå. Men, men det varte ikke lenge. Mye bedre to dager etterpå…

Det har jeg tenkt på mange ganger, hva gjør de med livet mitt.

Hvordan tenker de?

Hvem bestemmer de over?

eller er det jeg som bestemmer over tankene?

for et dilemma, eller er det ikke et dillema. Men bare dumme tanker.

Ikke vet jeg fordi jeg er jo syk, skal jo ikke ha evnen til å tenke, vurdere, eliminere osv.

Jeg skulle bare ha ligget på sengen min i mørket, og ingen skulle få ha kommet inn. Jeg skulle ha hatt destruktive eller negative tanker uten å være deprimert eller psykisk syk, Men bare ligge der i uvissheten. Nei jeg tror ikke det er slik, jeg tror en ligger å bare er fordi smertene eller utmattelsen er så voldsom at en greier ikke å bevege seg. Ikke greier å tenke store tanker, men er på det basale nivået. men det er jo bare noe jeg tror.

Jeg tror også at uten mine gode tanker hadde jeg vært mye sykere. Er det da psyken som spiller oss MEere et lite eller ett stort puss. Ikke vet jeg, men tankene har i allefall en stor betydning for det daglige livet.

Så er man i en evig negativ tankesurr, så kommer jo symptomene tilbake inne i hjernen. En begynner å fokusere på dem. i stedet for å leve med dem. Fordi jeg tror en skal begynne å leve med sykdommen og ikke la den herske over livene våre. Men i stedet ta kontrollen og lær kroppen glede i stedet.

Glede?

Latter?

Kontra smerte, lidelse, eller noen så enkelt som kognetiv svikt. Ikke så enkelt likevell!!

Sukk…..jeg tror man skal gjøre livet enkelt. Og det kan være vanskelig for mange som lever og gjør livene sine veldig komplisert. De som ikke bagteliserer menn i stedet utvider og lager store og vansklige ting ut av ingenting. Det er mange som gjør det. Og er det noe sundt da, for hjernen, tankene og livet. Hele kroppen vil bli sur til slutt. Bare en sier noe så er det feil, hva gjør det med tankene våre?

Hvorfor blir vi såret av den enkle ting?

Hvorfor lar vi oss bli det, det var jo kanskje ingen grunn for det?

Hva gjør tankene våre, lager storm i et vannglass?

 Jeg bare spør….

Valget var livet!!
Valget var at nå måtte jeg ta avgjørelser for mitt liv!!
Jeg som bestemmer!
Jeg lever og vil leve!
Se ungene mine vokse opp!!

Hvilke tiltak brukte jeg og hva gjorde jeg?

Satte meg ned å skrev hva jeg likte best i livet.
Hva mine drømmer er og mine realistiske mål er?

Hva er da dine drømmer, hva er ditt mål nå som syk?

Fordi jeg sluttet å tenke dette skal jeg gjøre når jeg blir frisk, dette skal jeg bli når jeg blir frisk. Dette skal jeg ta igjen senere og når en tar det igjen stuper en den dagen fordi en følte seg frisk nok. Det er bare tull. Som syk skal en leve som i slow city og plutselig var det meste gjort likevell uten å haste og stresse. Og en skal ikke vere redd for å spørre, eller si dette får jeg ikke til kan du hjelpe meg litt. Få noen til å dra over gulvene, eller å ta koppene slik at det ikke flyter helt over. Men som syk faller de fleste bort. Jeg vet det og har erfart det selv. Men det er lov å prøve/ spørre.

Hva er det jeg kan gjøre, stå opp, dusje, tisse ……
og så kommer en lengre, strikke litt, sy litt, være på pc. Eller bare sitte på trappa og venne seg til alle lydene. Og tenke posetivt: tenk jeg sitter her i dag så herlig!! Drikke en kopp te der ute. På med solbriller og så stå ute på plenen eller i heisen eller hvor som helst og gå inn igjen og tenke:

Jeg klarte det i dag også!!

Fordi det å holde på jeg har klart fokusen gjør at andre ting går lettere også. Jeg har ikke så mye fokus på sykdom og symptomer, untatt når jeg satte meg ned å skrev dem til legen. Men ikke ellers. Hvorfor det?
Jeg har jo ingen nytte av å gå kjenne på smertene mine i hodet, da lytter jeg heller til en lybok. og jeg bruker heller hjelpemidler for å komme meg opp når jeg har hentet noe fra gulvet enn å bekymre meg over smertene i knærne. Det går ikke fordi da blir fokuset sykdom hele tiden. Og for meg personlig blir det et negativt tankesett som surrer rundt i hodet.

Hvis noen tror jeg har funnet på dette når jeg skriver det, då vet mange av dere at slik er det ikke. Jeg har brukt mange år i livet på det. over 15 år, og det kommer ikke av seg selv, men en bør i allefall finne ut om noe slikt fungerer litt. Fordi det kan lette på trykket og du finner igjen gleden. Og latteren ved å dumme seg ut i stedet for å irritere seg over alt. Fordi en har bare et liv. Og jeg som dere er syke, men likevell har dere bare dette ene livet. Så let i livene, let etter hva som gleder dere. Utvid horisonten og ikke vær så redd for å bli syk.(ikke bli provosert her, jeg tenker i mini skala, melkesyre ved å gå opp ei trapp. hjerteklapp ved å gå ut osv. man trenger ikke å gå opp hele trappa eller å spurte ut igjennom døren og rett på en løpetur. Det lov til gå 10 m og sette seg i godstolen ute i skyggen) Fordi det er vi jo. Vær heller redd for å ikke smile hver dag. Det synes jeg er en grei start om morgene smiler til meg selv. Smiler til livet.

Jeg er så  tullete at jeg må ha duftende roser i rundt meg ute slik at jeg kjenner duften av alt arbeidet jeg har vært alt for syk til å gjort. men gjorde det likevell. Jeg ble heldigvis bare sykere i en liten stund og feber om kvelden. Da jeg ikke greide å gå trinnene i trappa og hadde pauser for å se hvor flinke ungene har vært å vasket rommene sine. Og vi hadde gruppe klem da jeg kom meg opp!!!

Vi bruker gleden over slik små ting for noen, men for oss store viktige steg ut i verden!!!

Jeg har sikker falt ut av poenget mitt for lenge siden og hodet er surrete.

jeg har noen sokker som skulle ha vært lagt i sammen, jeg har noe ting som skulle ha vært ryddet i, jeg har noen regninger som skulle ha vært betalt, jeg har et liv som skulle ha vært levd, jeg har en hage som jeg elsker og ei symaskin som ikke er betalt. Men jeg klarer ikke å få dette sammen til en helhet for tiden. merkelig egentlig, men jeg klarer ikke å ta meg sammen, klarer ikke å tenke at dette er en periode i livet. jeg er eli av perioder i livet.

Vil har fred, fred for en stund. Som da jeg sitter å lytter til lydbok i Vågen og lager nye veskemodeller. Eller når jeg graver i hagen og drømmer om nye bed. Men jeg er jo helt håpløs etterpå. jeg er så ferdig, at jeg håper at noen har laget mat eller vasket kopper. Jeg kan ikke være ute i hagen så lenge om gangen. Det tar mest krefter.

Det hyggelige når ungen sier hei, og de vil prate om livet. Når de ringer å vil fortelle jeg har fått åtte femmer på skolen mamma. jeg skal bli lege, jeg skal bli ingeniør sier den andre. for et lykkehjerte som har vært syk hele deres liv gjør det godt å se at de klarer seg. At de har mål. At alle de samtalene oppgjennom har ført til noen. Jeg har aldri presset de til å gjøre lekser, men at de skulle finne ut og løse gåten med det å være på skolen selv. Jeg er så fornøyd og glad på deres vegne.

Nå skal jeg begynne å tegne og skrive igjen. Jeg trenger det. Jeg må få bukt med kvalmen, svimmelheta, surrringa og lynene i hodet. Og ved å tenke på noe helt annet går det bedre for en stund, en time eller to. Kanskje flere….hvis jeg er heldig…..

 Jeg kunne gjøre alt jeg ønsket og mere til. At livet hadde vært så tungt å trist var glemt. Alle sorger var borte. Tenk hvor herlig det var, latteren satt løst hele tiden. Hodet var i topp slag, og alle inntrykk motakes med takk. Å begynne å lære igjen er så flott når en føler seg frisk.

Alt slukes med masse energi og flow, tenk at jeg hadde glemt hvordan det var. Å leve som frisk. Kanskje jeg ikke hadde ME likevell. Bare noe tull, kanskje jeg har vært utbrent og var begynt å komme meg på beina igjen. Tankene begynte å svirre. Og ja…kanskje det. Imens jeg lete etter ord og lette etter hva skal jeg gjøre nå. Og etterpå, jeg studerer jo….bare 4 leveringer det er jo ikke mye. Jeg klarer det så kjapt, ferdig lenge før jul tenkte jeg. Så flott!!! Jeg snekerte platt og begynte igjen med hagen min. Kanskje jeg klarer å få til levegger og flere bedd. Jeg drømte meg bort samtidlig som jeg begynte å snekre. Begynte å luke og plante. Jeg delte mine planter med andre. Sendte av gårde, i gledensrus glemte jeg at jeg var syk….. I det siste har jeg ikke gjørt noe, bare vært til.

 Bare vært rolig, for kroppen min sa stopp……du er ikke frisk ennå. Du går for fort frem…… Nå er jeg satt et år tilbake, kanskje nesten to. Jeg greier å konsentrere meg en time, jeg klarer å møte opp. Jeg klarer å vaske klær men ikke å legge i sammen. Jeg klarer å skrive, men alle ordene kommer feil….osv… Tilbake til start er det noe som heter. Jeg har glemt å hvile, det som jeg var veldig flink til. Jeg glemte å lytte til signalene som kroppen gir ut. Så nå er hodet tett igjen og hoven av smerte. Resten av kroppen er bare ingen ting, og har ikke vasket håret på en uke minst.

Så kan jeg heller bare nyte løvetannen så strak og sterk hun står der i hagen. Hun lyser opp med sin gule skinnenede blomst i solen. Og jeg gir vist ikke opp, fordi nå skal jeg skrue på 20 planker og lage levegg for babyplantene mine. Jeg er også en løvetann, og jeg orker ikke å sitte helt rolig nå som solen skinner ute og livet et herlig likevell. Fordi jeg skal bare huske på å hvile litt mere og oftere igjen så blir alt så mye bedre:-)

Jeg sitter på do og tisser og hører telefonen ringer et sted.

Jeg kan ikke ta den og ikke finner jeg den etterpå heller. Jeg blir så sint som jeg gud ikke kan huske på lenge. Så sint at jeg ikke hadde mere å gi. Så sinna at jeg føler jeg må rope kjempehøyt og jeg roper høyt!!!

 Jeg er så sint på meg selv fordi jeg har jobbet så hardt i dag. Jeg er så sint fordi jeg vil så mye mere, og fordi at jeg er så himla syk. Jeg burde ha klart å besinne meg.

Jeg er så sint fordi en nabo stirrer på meg hele tiden når jeg holder på ute. Jeg er så sint fordi jeg ønsker meg litt fred!!!Jeg blir så sliten av å ikke føle meg vel ute når noen går frem og tilbak og ser på meg. Om jeg gjør alt riktig, om jeg har tatt rette skruen, følgt forskriftene eller har brukt vater……. Grrrrrr….jeg fant ikke den heller og masse annet i dag!!!!!!!!!!

Men slik er det når jeg skal begynne å gjøre noe, og han oppdager det. Jeg klarer ikke å holde ut, enda han er helt harmløs mann. Uskyldig, men jeg sa at han kunne hjelpe meg i stedet for å stå der å glo på meg. Og så gikk jeg inn!!!! I rein fustrajon!!!

Tenk så sint kan en bli, bare fordi en ikke rekker å ta en telefon vil noe si. Som lå under teppet over dyna mi!!!

Men det er ikke slik, jeg har nesten laget en liten platt utenfor huset mitt i dag, uten vater, men med glød og iver. Jeg kan vatre den opp skikkelig etterpå. Når jeg finner det igjen. Eller hvis jeg kjøper et nytt i morgen. Men hadde som mål å bli ferdig med dette i dag!!!!!

Skitens MEnnnnnnnn, hater den, jeg hater å være syk….

Jeg hater å ikke få til noe og jeg hater å ikke ha krefter nok til å klare dette.

Jeg er så sint fordi jeg bare må klare alt selv i mitt liv, alltid alene uansett hva jeg skal begynne på. OK…jeg har verdens snilleste unger, men jeg må klare ting uten dem også. Men det ender som ofte opp med at jeg må gjøre ting selv. Sukkkkkkkk……Dagens lille tale…

Skal liste meg ut i håp om at jeg skal få til dette helt selv….hikst…tørke noen tårer og reise seg opp igjen…jeg blir ikke bedre av å sitte her å deppe!

I hva, jo det kan man spørre seg om, jeg lure litt på det slev også. Kanskje det har noe med hodepine og at jeg gruet meg til å dag. Jeg skuille lage mat og gå igjennom en del private ting. Men det ble bare tull. Igjen er det språket mitt som ballet seg for meg. Inne i hodet mitt var det helt andeledes. Men jeg ser det for meg nå, jeg ble til ei kjerring. Sur og gretten og ville egentlig bare hjem. Men det er så leit, fordi jeg var ikke derfor jeg var der. Og jeg fikk ikke gjennomført det jeg skulle. Jeg skylte på at jeg ville hjem og nyte dagen i hagen. Men jeg greide ikke å gjøre noe. Hodet holdt på å eksplodere, smertene var så jævlige at jeg maktet ikke å leve nesten. Det er ikke rart en ikke greier å si det som en mener. Det er ikke så enkelt å si de rette ordene. Nå de skulle være nei. Nei ble til ja og kanskje fordi jeg orket ikke å stå på mitt. Eller jeg er så snill/dum at jeg ikke kan å si nei når jeg har smerter. Det er veldig merkelig i grunn, og det irriterer meg. Når jeg er frisk klarer jeg det meste. Men ikke nå, og nå er det vanskelig. Jeg som leter etter og finner lykke over alt. Jeg som sier penger ikke har noen betydning og matrielle ting er bare tull å holde på med hele tiden. Jeg som drømmer og sier jeg lever med hele meg.

Løgn…..

Bedrag….

Hvem bedrar jeg, meg selv….?

Hvordan skal jeg få det til igjen…

Merkelig hvordan pengene styrer…

Det gjelder meg også, man kan ikke leve på lykke å fromme. Og jeg har vist det, men jeg er også blitt mye bedre ved å leve slik. Men jeg har ikke nok til å greie meg. Jeg har mye mindre nå enn før, og når jeg får penger hver fjortende dag forsvinner pengene. De bare er borte når jeg trenger dem. merkelig i grunn. Det går ikke ann å planlegge noen ting lengre. Jeg tror jeg får angst av mindre.

Penger…..ny vaskemaskin….vi trenger en, men jeg kan ikke kjøpe det. Trist…. men hun er som meg for tiden. Går fordi hun må gå, og fordi hun vet at jeg trenger henne. Den skulle ha hatt et navn, hun har vært trofast i 17 år. Nå virker setrifugen når hun ønsker det selv. Men hun vasker reint ennå. Og hun er trofast og har ikke løpt i fra meg.

Men pengene løper, de liker meg ikke.

Jeg skulle ikke ha kjøpt meg bil, jeg hadde ikke tid til å vente på NAV og anke min bilsøknad. Jeg måtte leve nå, jeg måtte komme meg fra sted til sted. Jeg hadde klart å være på arbeidsavklaring i vinter. Da hadde jeg bare hvert hjemme. Ikke hatt noe liv i det hele tatt.  Jeg har prioriert meg selv, mine barn og et liv.

 Men hvilket liv….

Utenfor seg selv i en happy og lovely verden.

Uten å ha forfeste, uten tanke på at ting skal betales….

Eller måtte jeg bare leve for å kjempe den kampen som ME syk. Noen ganger kommer jeg på hvor syk jeg var. Husker alle de smertefulle timene og maktesløse kroppen som ikke ville være med på noen ting. Og no klare jeg å nesten gjøre alt i mitt liv selv. Litt etter litt så begynner det å gå opp for meg hva jeg har mestret.

Kanskje det er teit å deppe for en dag?

Teit å la seg rive med i noen bekymringer. Noe som kan bli dyrt. Noe som kan gjøre livet mitt og tankene mine vondt. Da jeg kan bli sur og fustrert på egne vegne. Så dum kan en være. Hva kan jeg skylde på ingen unntatt meg selv. Hadde ikke kunne gjort det andeledes. Men kanskje vært mye grådigere, mye mere frekk og sope inn alle mine rettigheter. Og min lønn fra kommunen som jeg har lov til motta da jeg går på attføring. Forferdelig dumt. >Men jeg er for snill:-)

Jeg undres mange ganger på det. Fordi en skal ha det til å bli noe kjempestort.

Enn hvis det bare er noe lite og deilig og som kommer i rykk og napp i livene våre.

Enn hvis en leter etter lykke hele livet og ha gått glipp av lykken som har vært der hele tiden.

Jeg ser på lykke som en følese av glede og omsorg der jeg gir og tar i mot. Der jeg kan være i sentrum for en glede som jeg ikke nødvendigvis har nytte av, men som jeg kan nyte i et øyeblikk av livet mitt. Jeg ser på lykken som en berikelse og til undring.

Og ikke minst beundrer jeg lykken og lykkefølelsen. Jeg tar meg i det hver dag i hvor heldig jeg er som lever og kan ha evnen til å nyte det i tillegg. Der det er så mye elendighet, hat og fortvilelse. Der det er så mange negative tanker på en gang. Der livene til folk endrer seg fordi en ikke greier å nyte de små stundene fordi de ikke kan nyte gleden over å mestre eget liv. Mange har mistet evnen over å hoppe og danse av glede over små ting.  Jeg husker en gang ikke for så lenge siden greide jeg å legge tapet hjemme( på en vegg) og jeg jublet  så jeg stanget hodet i dørkarmen. Tullete ja kanskje for noen, men for meg var det ingen selvfølgelighet å klare det. Jeg var så stolt og så glede over å ha mestret det. Ingen som ser på meg at jeg er syk, men inne i meg må jeg juble og glede meg over det å ha klart. Det er så viktig for meg.

Jeg skal hoppe av glede over å ha overlevd denne dagen også. Da får jeg større glede av å våkne i morgen uten at kroppen har med seg vonde tanker og store smerter som minner inne i hjernen. Jeg er overbevist om at hvis en tenker gode tanker, blir helsa mi bedre. Og jeg tenker godt om andre også. Det hjelper på veldig da jeg innimellom snakker med mange som er negative, eller som prøver å vise at de ikke er det, men som syrer igjennom likevell. Tungt noen ganger, men så tenker jeg la dem være slik de er. De har selv valgt sine tanker, også de tanker om hva lykke eller vellykket en  er.  Jeg har troen på at den følelsen sitter inne i det dypeste på mennesket. Der sitter også mange posetive endorfiner som er med å gir kroppen tilgang på lykkefølese. Den er viktig for å fungere til daglig og hjelper kroppen til å se etter gode ting i livet.

For mange vil dette høres ut som fjas, og tull. Og kanskje er det det, men hos meg er det en ide om at vi trenger godhet, latter, glede og lykke i livet for at det skal være godt og kjennes godt ut. Jeg er ingen kjemiker eller lege, jeg er ingen forsker eller teoretiker. Men livsmenneske kan jeg kalle meg. Jeg er og lever. Jeg nyter og ser de undreligste ting i rundt meg.

Jeg fikk en merkelig følese i dag, snøen la seg og det rann vann i trappa på verkstdet mitt ute. En lang murtrapp.  Og så dyppet jeg skoene i vann og gikk egne fotspor i trappa. Det ga meg en merkelig deilig følelse. Som en sti, der jeg skulle gå mange ganger og ha stor glede av den. Det er viktlig med slike rare ting.

Nå skal jeg nyte natten og dens drømmer. Og jeg håper at englene er med meg resten av denne uken. Jeg trenger dem fordi jeg skal ha konfirmasjon. Og helsa mi er veldig dårlig for tiden. Så vi får nyte samværet i lag med familien og så håper jeg forståelse for at jeg ikke greier å ordne opp i alt. Spesielt ute da det har vært så himmelsk dårlig vær. Men jeg tror det vil gå veldig bra til slutt. Og nå kjenner jeg varme i hele kroppen over at jeg kom meg igjennom denne dagen også. KLem til alle som er innom å leser.

http://www.ordtak.no/index.php?emne=Lykke

Nye linker

http://www.forskning.no/artikler/2005/desember/1135089655.66

http://www.klikk.no/helse/samliv/article379706.ece

http://www.dagbladet.no/kultur/2007/08/04/507928.html