De som kommer og går.

Det gjelder hele livet mitt.

Jeg møter så mange herlig mennesker i livet. Men ender opp alene som vanlig. Det er så deprimerende.  Og jeg ender opp alene igjen. Det er jeg veldig lei meg for, fordi jeg føler meg så alene. Det gjør at jeg ikke har noen voksne å dele tanker med. Ikke har noen voksne å le i lag med, eller å lære noe nytt av. Jeg savner det inn i hjertet mitt. Jeg savner å ha noen som kan sende meg en melding, vil du komme over en tur eller noe så enkelt som har du det bra. Men slik er det vel å være syk, å være bare til. Der en ikke  hatt skikkelig sosial omgang med andre. Der en må jobbe seg opp og opp hele tiden. Jeg føler jeg prøver og jeg feiler. Jeg har ikke godt språk ennå. Det hemmer meg veldig. Jeg har ikke alt perfekt, men jeg prøver å leve. Jeg prøver å finne meg jobb, og studere. Men jeg er fremdeles alene. Om det er morro, nei det er surt. Og jeg blir veldig sliten av det. Jeg har gitt opp og tar det som kommer i stedet og gleder meg over det. Jeg må slutte å være skuffet, men i stedet være glad og fornøyd.

Og det må jeg jobbe aktivt med hele tiden. Jeg kan ikke sitte å surmule. Jeg må i stedet nyte de gledene jeg har fått. Kanskje ikke helsa mi tåler så mye heller, så jeg får roe ned og heller tenke på de fine tingene som jeg har og kan. Fine ungene jeg har og at jeg klarer å å være så frisk som dette. Og la dagene gå som de faller seg. Fordi jeg kan jo bli det motsatte hvis jeg holder på for mye også. Så jeg lar vær å velge sure dager uten venner. Men fortsetter som før og lever mitt liv alene. Om det er enkelt. Nei det er ikke det. Men det er jo det jeg kan. Og jeg klarer det også.

Da er min kreativitet min energikilde. Men som den gode følelsen jeg opplevde i dag ga meg oppdrift og energi. Å møte andre med samme interesse. Enda jeg kanskje er en irritasjon når jeg ikke greier å finne de enkleste ord eller mening. Noe som er vanskelig for meg. Jeg har alle ordene inne i hodet mitt. Det som ha hatt slag dette, alle ordene er der men kommer ikke ut.  Får problemer med ord og gjøre meg forstått. Men likevel har jeg en god følelse. Når jeg tenker over hva jeg har klart er det morro uansett.

Livet er å mestre problemene som kommer. Uansett om de er store eller små. Det å ha Me gjelder det å mestre alle dager. Men en skal bare ta vare på de gode og nyte livet. Jeg har mistet mye, men så mye lykke og godhet jeg har fått tilbake. Om det kognetive ikke kommer tilbake, har jeg jo et liv likevell som jeg skal leve. Jeg kan jo sy litt og gjøre andre ting som gir meg glede og energi.

Jeg prøver å følge med på nyere forskning men orker ikke å engasjere meg voldsomt i det. Men er veldig glad for at andre gjør det, slik at jeg som mange andre kan lese litt og ha et øye på hva som skjer. Tusen takk til alle dere.

Alle bildene er tatt på fjellet i Gjevillvassdalen. Med utsikt over vannet.

Nydelig tur i lag med hunden Rita første helga i september. Om jeg brukte for mye energi, jo kanskje. Men jeg hadde ikke sett den flotte utsikten hvis jeg ikke hadde gått opp der. Brukte to timer opp og en time ned igjen.

Advertisements

Badedrakt og nakkesmerter!!

Uflaks!!

Tenk at det går ann å være så uheldig. Jeg fikk så store smerter av å være i bassenget på lørdag. Jeg våknet opp med store smerter i hele kroppen. Værst på høyre side. Det er helt forferdelig. Klarer ikke å holde hodet oppe eller høyre arm. Det er best å ligge. Tror jeg strevde litt for mye å få på en våt badedrakt….litt komisk i grunn. Da blir det kiropraktor i morgen. Sukk….

Noen dager senere…..

Jeg er blitt mye bedre, men klarer ikke å holde fokus skikkelig ennå. Men må vist til bade lege og røngten. Men da finner de vel utav det i alle fall. Men å gå til kiropraktor var forferdelig, jeg klarte ikke å puste etterpå. Men, men det varte ikke lenge. Mye bedre to dager etterpå…

Hva gjør mine tanker meg?

Hva gjør mine tanker med meg tro?

Det har jeg tenkt på mange ganger, hva gjør de med livet mitt.

Hvordan tenker de?

Hvem bestemmer de over?

eller er det jeg som bestemmer over tankene?

for et dilemma, eller er det ikke et dillema. Men bare dumme tanker.

Ikke vet jeg fordi jeg er jo syk, skal jo ikke ha evnen til å tenke, vurdere, eliminere osv.

Jeg skulle bare ha ligget på sengen min i mørket, og ingen skulle få ha kommet inn. Jeg skulle ha hatt destruktive eller negative tanker uten å være deprimert eller psykisk syk, Men bare ligge der i uvissheten. Nei jeg tror ikke det er slik, jeg tror en ligger å bare er fordi smertene eller utmattelsen er så voldsom at en greier ikke å bevege seg. Ikke greier å tenke store tanker, men er på det basale nivået. men det er jo bare noe jeg tror.

Jeg tror også at uten mine gode tanker hadde jeg vært mye sykere. Er det da psyken som spiller oss MEere et lite eller ett stort puss. Ikke vet jeg, men tankene har i allefall en stor betydning for det daglige livet.

Så er man i en evig negativ tankesurr, så kommer jo symptomene tilbake inne i hjernen. En begynner å fokusere på dem. i stedet for å leve med dem. Fordi jeg tror en skal begynne å leve med sykdommen og ikke la den herske over livene våre. Men i stedet ta kontrollen og lær kroppen glede i stedet.

Glede?

Latter?

Kontra smerte, lidelse, eller noen så enkelt som kognetiv svikt. Ikke så enkelt likevell!!

Sukk…..jeg tror man skal gjøre livet enkelt. Og det kan være vanskelig for mange som lever og gjør livene sine veldig komplisert. De som ikke bagteliserer menn i stedet utvider og lager store og vansklige ting ut av ingenting. Det er mange som gjør det. Og er det noe sundt da, for hjernen, tankene og livet. Hele kroppen vil bli sur til slutt. Bare en sier noe så er det feil, hva gjør det med tankene våre?

Hvorfor blir vi såret av den enkle ting?

Hvorfor lar vi oss bli det, det var jo kanskje ingen grunn for det?

Hva gjør tankene våre, lager storm i et vannglass?

 Jeg bare spør….

Gleden over små ting!

Inne i hjernen min er det noen ganger et tom rom.
Det føles slik i allefall, når jeg skal forklare noe og så kommer bare noen rare og helt usaklige ord frem. Ikke de som jeg hadde sagt inne i hodet mitt. det blir flaut og dumt. Jeg er mye bedre nå, men hadde det slik som Lilith sier. Og det er ikke godt, men så får en event til å se på nytt. Lage seg andre erfaringer som kanskje ikke frisk kommer på fordi de har så mye å gjøre. Vi får sjangsen til å føle at vi lever mere i pakt med oss selv og naturen. Se de små tingene som opptar en. Ikke bare det å ha karriere eller ble i best i kullet. fordi flesteparten av oss blir ikke det. Flesteparten bare stever mot å bli det og de pumper hele dagen for å få det til. De har glede av livet, glede av å få være frisk, glede av å få livet til. men ikke alle som har evne til å se etter, lytte etter, og oppdage at den har det godt, at en er heldig som er frisk. men som tar det som en selvfølge. Fordi det er ingen selvfølge. Og ME kan ramme alle, og tar ikke hensyn. Så den som får ME bør etter min mening finne igjen seg selv og sitt liv. Ikke bare sitte å vente på neste kur. Den bør prøve å leve uanstett nivå sykdommen er i. Og det tror jeg de fleste gjør på sitt underlige vis. Fordi det er ikke enkelt i sitte i en smerterus og være i bursdags selskap f.eks. Eller bare å trykke på pc og treffe tastene kan være en stor nok utfordring. Men jeg kan ikke tenke at jeg blir sliten av det. Og heller bestemmer meg for hvor lenge jeg skal holde på og så hvile etterpå. Da blir jeg ikke så sliten.
Og det er også viktig når det gjelder dette med mat. Man skal og må spise ofte, ellers blir kroppen tappet for energi denne veien i tillegg. Og da er det mange som ikke får i seg næring, men heldigvis finnes det hjelp der og mat på bok/drikke med næreing i får en kjøpt over alt nå. jeg har fått hjelp av det og har gått opp kanskje litt for mye i vekt. Men da har jeg i allefall noe.
Jeg kan ikke utale meg hvordan det er å være helt liggende over veldig langt tid. Jeg har ikke vært det selv. Og kan dermed ikke ha noen sterk mening om det. Men jeg tror ikke en skal være redd for å leve om en er så syk heller. En må kanskje finne noen tanker som er gode og holde på de. men jeg forstår at livet kan bli vanskelig og tungt. Og at det lengre ikke er til å holde ut. Jeg forstår at en til å med ønsker å dø. Fordi det ønsket jeg en periode i livet mitt da smerten, håpløsheten, nav, legene og alt slo seg vrang og jeg ikke stolte på noen. Jeg tok noen valg selv. Noen som jeg ikke fikk hjelp til å ta men stod for helt alene. Og som jeg er stolt over.

Valget var livet!!
Valget var at nå måtte jeg ta avgjørelser for mitt liv!!
Jeg som bestemmer!
Jeg lever og vil leve!
Se ungene mine vokse opp!!

Hvilke tiltak brukte jeg og hva gjorde jeg?

Satte meg ned å skrev hva jeg likte best i livet.
Hva mine drømmer er og mine realistiske mål er?

Hva er da dine drømmer, hva er ditt mål nå som syk?

Fordi jeg sluttet å tenke dette skal jeg gjøre når jeg blir frisk, dette skal jeg bli når jeg blir frisk. Dette skal jeg ta igjen senere og når en tar det igjen stuper en den dagen fordi en følte seg frisk nok. Det er bare tull. Som syk skal en leve som i slow city og plutselig var det meste gjort likevell uten å haste og stresse. Og en skal ikke vere redd for å spørre, eller si dette får jeg ikke til kan du hjelpe meg litt. Få noen til å dra over gulvene, eller å ta koppene slik at det ikke flyter helt over. Men som syk faller de fleste bort. Jeg vet det og har erfart det selv. Men det er lov å prøve/ spørre.

Hva er det jeg kan gjøre, stå opp, dusje, tisse ……
og så kommer en lengre, strikke litt, sy litt, være på pc. Eller bare sitte på trappa og venne seg til alle lydene. Og tenke posetivt: tenk jeg sitter her i dag så herlig!! Drikke en kopp te der ute. På med solbriller og så stå ute på plenen eller i heisen eller hvor som helst og gå inn igjen og tenke:

Jeg klarte det i dag også!!

Fordi det å holde på jeg har klart fokusen gjør at andre ting går lettere også. Jeg har ikke så mye fokus på sykdom og symptomer, untatt når jeg satte meg ned å skrev dem til legen. Men ikke ellers. Hvorfor det?
Jeg har jo ingen nytte av å gå kjenne på smertene mine i hodet, da lytter jeg heller til en lybok. og jeg bruker heller hjelpemidler for å komme meg opp når jeg har hentet noe fra gulvet enn å bekymre meg over smertene i knærne. Det går ikke fordi da blir fokuset sykdom hele tiden. Og for meg personlig blir det et negativt tankesett som surrer rundt i hodet.

Hvis noen tror jeg har funnet på dette når jeg skriver det, då vet mange av dere at slik er det ikke. Jeg har brukt mange år i livet på det. over 15 år, og det kommer ikke av seg selv, men en bør i allefall finne ut om noe slikt fungerer litt. Fordi det kan lette på trykket og du finner igjen gleden. Og latteren ved å dumme seg ut i stedet for å irritere seg over alt. Fordi en har bare et liv. Og jeg som dere er syke, men likevell har dere bare dette ene livet. Så let i livene, let etter hva som gleder dere. Utvid horisonten og ikke vær så redd for å bli syk.(ikke bli provosert her, jeg tenker i mini skala, melkesyre ved å gå opp ei trapp. hjerteklapp ved å gå ut osv. man trenger ikke å gå opp hele trappa eller å spurte ut igjennom døren og rett på en løpetur. Det lov til gå 10 m og sette seg i godstolen ute i skyggen) Fordi det er vi jo. Vær heller redd for å ikke smile hver dag. Det synes jeg er en grei start om morgene smiler til meg selv. Smiler til livet.

Jeg er så  tullete at jeg må ha duftende roser i rundt meg ute slik at jeg kjenner duften av alt arbeidet jeg har vært alt for syk til å gjort. men gjorde det likevell. Jeg ble heldigvis bare sykere i en liten stund og feber om kvelden. Da jeg ikke greide å gå trinnene i trappa og hadde pauser for å se hvor flinke ungene har vært å vasket rommene sine. Og vi hadde gruppe klem da jeg kom meg opp!!!

Vi bruker gleden over slik små ting for noen, men for oss store viktige steg ut i verden!!!

Jeg har sikker falt ut av poenget mitt for lenge siden og hodet er surrete.

Nede i kjelleren..

I hjemmet mitt har vi masse glede. Forrige helg kjøpte jeg en spisestue på loppemarked. Den ble hel nydelig hjemme hos oss. Vi har kost oss li lag med middager, og kortspill. Endelig har jeg fått det som jeg ønsker meg. et samlingspunkt. en plass vi kan sitte å prate i lag. Det hadde jeg virkelig behov for. Det har vært tøft å være uten synes jeg.  Dette med å samles i rundt bordet er helt uvurdelig. jeg har muligheten igjen til å sitte i lag med ungene. Der de kan fortelle om sin dag og sin opplevelse av sitt liv og verden i rundt den. Det er verdifult for dem også. Tenk hvor mange som ikke har tid til det. Jeg har tid, men vi hadde ikke et koselig sted. Det ble så hyggelig hjemme hos oss nå. Pcn og den store pulten satte vi oppe på loftet. Da ble det plutselig plass. Jeg er så takknemmelig for det og at ungene mine hjelper til så godt som de gjør hjemme nå. Fordi jeg er jo blitt mye sykere etter jeg har begynt å studere. Jeg har ikke kontroll på skikkeligvis på tastene, og hodet greier ikke å tenke. Det er sikkert forbigående, men har hatt det slik i to mnd nå. Jeg ligger mye mere og greier nesten ikke å gjøre noe hjemme. Det er en seier hver gang jeg klarer å lage noe på verkstedet mitt. Det er helt rart, jeg har begynt å få stjerneskudd inne i hodet igjen, men jeg blitt mere våken også på en annen måte. Av å bruke LND. Så det kan være bivirkninger av det ene som ødelegger for det andre. jeg ser jeg har store problemer med å skrive, og har fått meg ny hjelp til alt som har med økonomi å gjøre. Men det er så forferdelig å ha det slik. Føler at jeg er utenfor meg selv. Har begynt å få igjen symptomer som jeg ikke har hatt på over to år. Har jeg sitter hører jeg på vifteannlegg som går på hele tiden. Det gir meg en voldsom forstyrrelse og jeg blir urolig og kvalm. Det er ikke slik som jeg fårestilte meg det. jeg ønsket meg et godt liv, men kan ikke få det slik som det er nå. Jeg må finne ut om hva er det jeg kan, hva er det jeg klarer og holde fokus på det. man alle har jo ting som en må gjøre og gjennomføre. Vanlige huslige ting. Det er der jeg ikke greier å få gjort det som jeg skal gjøre. Alt blir hengede etter, og  jeg orker ikke å ta meg sammen. Men så gjør jeg det og går på en smell, det gjør så vondt, i hele kroppen. Da verker det og jeg har smerter i mange dager. Så egentlig skulle jeg ha gjort litt hver dag. Jeg som var så bra i vinter. Man skal jo ikke klage. Jeg kjører bil, kan gå, jeg tar alle mine valg selv. Og jeg er så frisk at jeg klarer alt dette. Jeg er så frisk at jeg greier å sy litt. Men mere enn det er jeg ikke. Jeg er så glad for at jeg greier å være mor.

jeg har noen sokker som skulle ha vært lagt i sammen, jeg har noe ting som skulle ha vært ryddet i, jeg har noen regninger som skulle ha vært betalt, jeg har et liv som skulle ha vært levd, jeg har en hage som jeg elsker og ei symaskin som ikke er betalt. Men jeg klarer ikke å få dette sammen til en helhet for tiden. merkelig egentlig, men jeg klarer ikke å ta meg sammen, klarer ikke å tenke at dette er en periode i livet. jeg er eli av perioder i livet.

Vil har fred, fred for en stund. Som da jeg sitter å lytter til lydbok i Vågen og lager nye veskemodeller. Eller når jeg graver i hagen og drømmer om nye bed. Men jeg er jo helt håpløs etterpå. jeg er så ferdig, at jeg håper at noen har laget mat eller vasket kopper. Jeg kan ikke være ute i hagen så lenge om gangen. Det tar mest krefter.

Det hyggelige når ungen sier hei, og de vil prate om livet. Når de ringer å vil fortelle jeg har fått åtte femmer på skolen mamma. jeg skal bli lege, jeg skal bli ingeniør sier den andre. for et lykkehjerte som har vært syk hele deres liv gjør det godt å se at de klarer seg. At de har mål. At alle de samtalene oppgjennom har ført til noen. Jeg har aldri presset de til å gjøre lekser, men at de skulle finne ut og løse gåten med det å være på skolen selv. Jeg er så fornøyd og glad på deres vegne.

Nå skal jeg begynne å tegne og skrive igjen. Jeg trenger det. Jeg må få bukt med kvalmen, svimmelheta, surrringa og lynene i hodet. Og ved å tenke på noe helt annet går det bedre for en stund, en time eller to. Kanskje flere….hvis jeg er heldig…..

Så vakkert om våren:-)

Ingen ting er så vakkert om våren som blomstrende store epletrær. Smaken av deilig rabarbragrøt men vanilije saus. Duften av nyklipt plen og tusenfryd som blomstrer over alt. Ingen ting er så vakkert som barndoms minne med barfot på plena og plukket av mammas stauder i hagen og sa: se mamma hva jeg fant? Tenk hvor mye finere det var, blåere himmer og lettere bein. Vil tro det i allefall;-) Men å nyte gamle minner og nyte de vakre små stundene. Det er for meg selve livet 🙂

I et øyeblikk…….

Et lite øyblikk av livet trodde jeg at jeg var helt frisk.

 Jeg kunne gjøre alt jeg ønsket og mere til. At livet hadde vært så tungt å trist var glemt. Alle sorger var borte. Tenk hvor herlig det var, latteren satt løst hele tiden. Hodet var i topp slag, og alle inntrykk motakes med takk. Å begynne å lære igjen er så flott når en føler seg frisk.

Alt slukes med masse energi og flow, tenk at jeg hadde glemt hvordan det var. Å leve som frisk. Kanskje jeg ikke hadde ME likevell. Bare noe tull, kanskje jeg har vært utbrent og var begynt å komme meg på beina igjen. Tankene begynte å svirre. Og ja…kanskje det. Imens jeg lete etter ord og lette etter hva skal jeg gjøre nå. Og etterpå, jeg studerer jo….bare 4 leveringer det er jo ikke mye. Jeg klarer det så kjapt, ferdig lenge før jul tenkte jeg. Så flott!!! Jeg snekerte platt og begynte igjen med hagen min. Kanskje jeg klarer å få til levegger og flere bedd. Jeg drømte meg bort samtidlig som jeg begynte å snekre. Begynte å luke og plante. Jeg delte mine planter med andre. Sendte av gårde, i gledensrus glemte jeg at jeg var syk….. I det siste har jeg ikke gjørt noe, bare vært til.

 Bare vært rolig, for kroppen min sa stopp……du er ikke frisk ennå. Du går for fort frem…… Nå er jeg satt et år tilbake, kanskje nesten to. Jeg greier å konsentrere meg en time, jeg klarer å møte opp. Jeg klarer å vaske klær men ikke å legge i sammen. Jeg klarer å skrive, men alle ordene kommer feil….osv… Tilbake til start er det noe som heter. Jeg har glemt å hvile, det som jeg var veldig flink til. Jeg glemte å lytte til signalene som kroppen gir ut. Så nå er hodet tett igjen og hoven av smerte. Resten av kroppen er bare ingen ting, og har ikke vasket håret på en uke minst.

Så kan jeg heller bare nyte løvetannen så strak og sterk hun står der i hagen. Hun lyser opp med sin gule skinnenede blomst i solen. Og jeg gir vist ikke opp, fordi nå skal jeg skrue på 20 planker og lage levegg for babyplantene mine. Jeg er også en løvetann, og jeg orker ikke å sitte helt rolig nå som solen skinner ute og livet et herlig likevell. Fordi jeg skal bare huske på å hvile litt mere og oftere igjen så blir alt så mye bedre:-)