Himmel og helvete, eller kanskje ikke noe…….stopp…

I dag måtte jeg stoppe eget sinn, egne tanker og drite i det.

I hva, jo det kan man spørre seg om, jeg lure litt på det slev også. Kanskje det har noe med hodepine og at jeg gruet meg til å dag. Jeg skuille lage mat og gå igjennom en del private ting. Men det ble bare tull. Igjen er det språket mitt som ballet seg for meg. Inne i hodet mitt var det helt andeledes. Men jeg ser det for meg nå, jeg ble til ei kjerring. Sur og gretten og ville egentlig bare hjem. Men det er så leit, fordi jeg var ikke derfor jeg var der. Og jeg fikk ikke gjennomført det jeg skulle. Jeg skylte på at jeg ville hjem og nyte dagen i hagen. Men jeg greide ikke å gjøre noe. Hodet holdt på å eksplodere, smertene var så jævlige at jeg maktet ikke å leve nesten. Det er ikke rart en ikke greier å si det som en mener. Det er ikke så enkelt å si de rette ordene. Nå de skulle være nei. Nei ble til ja og kanskje fordi jeg orket ikke å stå på mitt. Eller jeg er så snill/dum at jeg ikke kan å si nei når jeg har smerter. Det er veldig merkelig i grunn, og det irriterer meg. Når jeg er frisk klarer jeg det meste. Men ikke nå, og nå er det vanskelig. Jeg som leter etter og finner lykke over alt. Jeg som sier penger ikke har noen betydning og matrielle ting er bare tull å holde på med hele tiden. Jeg som drømmer og sier jeg lever med hele meg.

Løgn…..

Bedrag….

Hvem bedrar jeg, meg selv….?

Hvordan skal jeg få det til igjen…

Merkelig hvordan pengene styrer…

Det gjelder meg også, man kan ikke leve på lykke å fromme. Og jeg har vist det, men jeg er også blitt mye bedre ved å leve slik. Men jeg har ikke nok til å greie meg. Jeg har mye mindre nå enn før, og når jeg får penger hver fjortende dag forsvinner pengene. De bare er borte når jeg trenger dem. merkelig i grunn. Det går ikke ann å planlegge noen ting lengre. Jeg tror jeg får angst av mindre.

Penger…..ny vaskemaskin….vi trenger en, men jeg kan ikke kjøpe det. Trist…. men hun er som meg for tiden. Går fordi hun må gå, og fordi hun vet at jeg trenger henne. Den skulle ha hatt et navn, hun har vært trofast i 17 år. Nå virker setrifugen når hun ønsker det selv. Men hun vasker reint ennå. Og hun er trofast og har ikke løpt i fra meg.

Men pengene løper, de liker meg ikke.

Jeg skulle ikke ha kjøpt meg bil, jeg hadde ikke tid til å vente på NAV og anke min bilsøknad. Jeg måtte leve nå, jeg måtte komme meg fra sted til sted. Jeg hadde klart å være på arbeidsavklaring i vinter. Da hadde jeg bare hvert hjemme. Ikke hatt noe liv i det hele tatt.  Jeg har prioriert meg selv, mine barn og et liv.

 Men hvilket liv….

Utenfor seg selv i en happy og lovely verden.

Uten å ha forfeste, uten tanke på at ting skal betales….

Eller måtte jeg bare leve for å kjempe den kampen som ME syk. Noen ganger kommer jeg på hvor syk jeg var. Husker alle de smertefulle timene og maktesløse kroppen som ikke ville være med på noen ting. Og no klare jeg å nesten gjøre alt i mitt liv selv. Litt etter litt så begynner det å gå opp for meg hva jeg har mestret.

Kanskje det er teit å deppe for en dag?

Teit å la seg rive med i noen bekymringer. Noe som kan bli dyrt. Noe som kan gjøre livet mitt og tankene mine vondt. Da jeg kan bli sur og fustrert på egne vegne. Så dum kan en være. Hva kan jeg skylde på ingen unntatt meg selv. Hadde ikke kunne gjort det andeledes. Men kanskje vært mye grådigere, mye mere frekk og sope inn alle mine rettigheter. Og min lønn fra kommunen som jeg har lov til motta da jeg går på attføring. Forferdelig dumt. >Men jeg er for snill:-)

Advertisements

3 responses to this post.

  1. Posted by Rosa on 08.05.10 at 09:27

    Har iblant èn deppedag jeg òg, det må en kunne «unne seg»;) Synes det er helt ok, skulle bare mangle sett ifht. hva vi «er utsatt for» av ting og tang! Vi er jo bare mennesker, og ikke maskiner. Det er så mye som påvirker oss alle steder fra, og når vi nå engang har en kropp som ikke er helt frisk heller, så røyner det hardt på iblant for sjela vår også.
    Gir deg en varm og god klem og håper du har det bedre i dag eller snart får bedre dager:))

    Svar

  2. Posted by lykkefund on 08.05.10 at 09:33

    Hei Rosa, heldigvis gikk det fort over.
    Trøstet meg med å rydde litt i hagen og kjøpte meg ei rose og noe småtteri. Jeg som ikke har penger, men jeg fant ut at jeg må leve også. Det går ikke annet. Jeg gleder meg veldig over at det endelig er blitt mildere. Jeg jeg er veldig fornøyd med det at jeg har begynt å inressere meg for hagen igjen. I fjor gjorde jeg ingen ting. Bare sydde hele tiden.

    Man glemmer at en er syk, man glemmer at man skal ta det med ro…..

    Men jeg husker å leve med hele meg og det er det jeg vinner på i lengden.

    Igjen tusen klemmer til deg!!

    Svar

  3. Posted by Rosa on 08.05.10 at 20:33

    Ja, det er ikke alltid så lett dette, det er sikkert. Litt tøff dag selv i dag, men det går da bedre etter hvert tenker/vet jeg;) Den økonomien er ille ja, er ikke mye å rutte med på ei lita trygd:/ Iblant må en bare skeie litt ut om i det hele tatt mulig, det blir ofte for strengt i lengden å ha det så kummerlig som mange av oss må med det lille vi får til rådighet.
    Godt det er lyspunkter ute på denne tida ja. Er inne for det aller meste selv nå, får så strev med astma i pollentida, så må være litt forsiktig, lite krefter til det. Men i dag har jeg vert på en biltur, knipsa litt bilder (ligger på fotosida på hj.sida) og forsøker glemme ting og tang og kose meg litt jeg òg. Er viktig med sånt ja. Må du ha en fin søndag:) Klem

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: