Archive for the ‘Dikt’ Category

Vinter tid, vente tid, vakker tid!

En elsker den hvite sneen.

En venter på den yrende grønne våren.

I mens er det vakkert ute!!

Det får meg til å tenke gode tanker, finne igjen gode minner og lage noen vakre minner igjen. De fine guttene mine viste litt råskap, guttene ble gutter igjen i vinteren og viste at de skulle bli menn en dag!!

De viste muskler i snøen og lekte ute bar overkropp. Levede og lett, under greiner av snø, rullet rund og to armhevinger. Da er jeg stolt mor som ser guttene er friske og ler. Smiler og leker i snøen. Tenk på livet, lev livet mens en venter på noe som en håper skal bli bedre. Men det er jo ikke sikkert. Så jeg gleder meg over vintertid, og venter på noe vakkert og godt(våren) Og livet er vakkert, det finnes så mye skjønnhet ute nå. Jeg ble innspirert av          http://moseplassen.com/  og de fine nydelige vinter bildene. Og jeg fikk mange flotte bilder i hodet. Måtte ut å ta noen natt vinter bilder. De ble fine.   Skal prøve å legge noen ut.

Nede i hagen.

Istapper på min blåregn.

Reklamer

Noen vakre ord om livet!!!

Det kommer hele tiden,

livet!

Det er der hele tiden,

livet!

Du må leve det selv,

livet!

Det er ditt, bare ditt,

livet!!

Dine drømmer, ditt håp

Livet!!

Som en rose vil du drømme om å leve det. Leve i sus og du. Med rett næring, og kunnskap om at noen vil ta vare på deg. Bli elsket og tatt på, vist kjærlighet til. Å få masse oppmerksomhet, og nærhet. Dine røtter vil vokse og dine blomster vil bli større enn noen sinne. Men selv en vakker rose må leve sitt liv. Det blir plantet, vannet, gitt næring.

Det må du,

akkurat du: gjøre med ditt liv. Du må ta og gi deg selv næring til å leve. Næring til å vokse, skinne som en vakker rose.

Ønsker alle som har vært innom et godt nyttår!!

Det er bare viljen!

Det er bare viljen.

Viljen som gjør at vi klarer ting.
Viljen, den vi bruker til å ta valg.
Valg som å stå opp, gå på jobb
og gjøre noe hjemme og være sosial.

Du må ha viljen til å klare livet,
og det sitter i hodet.
Og det er du som bestemmer over ditt liv.
Viljen…

Det blir som løvetannen dette har den bra vekstgrunnlag så blir den stor flott og vakker gul. Men vokser den opp i blant asvalt stei og ut blir den liten, men den er livskraftig og har viljen til å stå den ut og skinne som en sol. Den har viljen til å leve, men er kanskje ikke så sterk, men vakker er den.

Viljen til å overleve har jeg sagt,
viljen og troen på å leve.
Ha det morro og nyte livet.
Men det vist ikke verdt noe likevell.

Fordi jeg har ikke sterk nok vilje til å gå ut i jobb.
Eller å ordne hus,
klippe plen og rydde.
Min vilje er vist så svak,
jeg viste ikke det jeg.

Jeg som hadde viljen til å leve,
til å være meg selv.
Være snill og god mot alle.
Og ikke minst være raus.

Men det spiller ingen rolle lengre,
jeg orker ikke å leve hvis jeg får være meg.
Det å få respek for den en er.
Hva betyr det lengre?
Ingenting, absolutt ingen ting.

Og hva gjør jeg her da?
Hva er mitt liv da?

Aja…jeg gråter,
hele meg gråter,
skjelver og rister i kroppen.
For et svik, hvor bittert det er å høre at jeg ikke har vilje.
Ikke har helse og at det sitter i hodet.
Bare gå på jobb det gjør deg godt.
Tjene masse penger.

Helvetes pengene!
De er bare en nødvendighet,
en sorg, og noe en ikke må ha fokus på hele tiden.

Jeg har et postivt liv,
egentlig.
Men det er knust til pinneved.
Men min styrke er å ha troen på livet.
Og nyte de små gleder.
Gi styrke til mine kjære.
og trygghet i det å utvikle seg selv.
Til å bli snille og høfflige mennesker.

Kanskje sitter det i hodet likevell,
kanskje er vi alle på uttur med vår psykiske helse.
I allefall jeg, føler jeg.
Når min vilje ikke klarer noe mere enn det jeg gjør.
Men tenk på alt jeg gjør da!!

Det blir så feil inne i hodet mitt.

Når jeg har gleder i hverdagen
og noe posetivt å holde på med.
Da har jeg det bra.
Jeg glemmer smerter om dagen i gode ting.
Og de tar meg om natten med lammelser
og smerter som ikke kaan skrives med ord.
Der jeg ikke greier å snu meg eller kanskje bevege hodet.

Men likevell er jeg oppe neste dag,
smiler og ler.
Prøver å være mor.
Rolig og uten fustrasjon.
Jeg kan lese, gå på tur og sy.
Pusler i hagen og nyter livet.

Det er jeg som har jobbet!!!!
Jeg har jobbet steihardt med kropp og psyke.
Jeg har vært den som har tatt tak i meg.
Ingen andre har gjort det.
Ingen har vært der for meg.

Hvem har hatt troen og viljen,
det er meg!
men nå er jeg lei meg.
Jeg måtte bare formidle mine tanker.
Min kamp,
mitt liv er steitøft også.

Men lykke og kjærlighet til ungene
overskygger all smerte og utmattelse.
All ensomhet og sorg over å ikke være på jobb.
Det blir bare bagateller.
Jeg er der for mine uansett hvor syk jeg er.
og vi har bare hverandre. Man må være tro mot det.
Ikke begynne å svikte på den troen.
Da tror jeg at livet mitt kan falle i det mørke hullet….
_________________
jeg må gå mine trinn alene- og jeg skal klare det:-)

Hvorfor?

Hvorfor være så stygge mot hverandre.

Hvorfor skal en spytte stygge ting om en?
hvorfor skal en kreve noe av en som en ikke skjønner?
Hvorfor skal en baksnakke andre?
Hvorfor er ord så vonde?

Den smerten som sitter igjen inne i en er så deprimerende
og en har så lyst til å grave seg ned.
En forstår ikke hvorfor? Jeg har ikke sagt noe.
Hvorfor ikke være snille og spør?

Da skal en få svar.
Rolig og rettferdig.

I stedet blir en brutt ned i skuddlinjen og maltraktert.
Trokket på og misshandlet bak ryggen på en.
Og til slutt offentlig.
Grove ord og beskyldninger.
Trusler om at jeg er et dårlig menneske.

Jeg som prøver å bare være snill.
Prøver å finne gode løsninger,
og er opptatt av ro og fred blant alle.
Jeg høres nesten ut som en frelser kanskje,
en er bare meg.

Lille meg som står på en klippe,
helt alene.
Venter bare på å bli puffet ned i gjørma.
I en dritt som andre har laget.
Som jeg ikke kjenner meg igjen i.

Som ME syk klarer jeg heller ikke å ta til meg alt.
Jeg vil da bli mye sykerer og stresset.
Men hvem bryr seg om det.
Hvem bryr seg om livet mitt?

Jeg gjør det,
og jeg hadde et fint og rolig liv.
Der jeg kunne leve i stedet for å gråte.
Og jeg hadde det trivelig og koste meg.
Men fortryllelsen er brutt,
knust og er helt borte.

Da er det på tide å gå vidre,
ingen vits i samle på dårlige og gjerninger.
Jeg har mitt liv og mine egne tanker.
Og de er enkle og rolige.

De gode minnene er med meg,
og roen i himmelen er der ennå.
Da er det bare opp til meg om neste steg.
Og jeg har bare en tykk sti,
med mange sideveier.

Nå skal jeg gå den sikre
og spille rolige sanger om naturens gleder
og sorgen, savn og gode tanker.
All negativitet kan nordavinden ta med seg.
Og jeg ønsker å leve i fred.
For min helse og sinn.
Og for at det jeg har klart,
mot nye utfordringer i livet.
_________________

Noen gode ord fra min sønn.

sydentur 09 185

 

Lei for at jeg har deg skuffet mamma 😦 Men angående vitnemålsutdelinga var jeg faktisk veldig forvirret selv også. Faen! Mangel på kommunikasjon mellom skolen og meg og meg til deg. Svikt i alle ledd. 
 
Lagde et lite dikt til deg da 🙂
 
Svikt i min plikt
 
Jeg fikk en uklar mail
Som jeg tolket totalt feil
Jeg fortalte ingenting
Og det jeg sa gikk i ring
Uklar i min tone
Jeg var i en annen sone
Skulle jeg ha på dressen eller kjolen?
Klokka 12.30 på skolen
Vitnemålsutdeling da?
Hva med et opplegg som var virkelig bra?
Skulle ikke foreldre være med?
Det var ikke lett å skjønne det
For det sto ingeting
Og jeg var plingeling
Jeg beklager så meget
Men gå med hodet hevet
Fordi
Jeg er kjempeglad i deg
Og det er du i meg
For det vet jeg
Det er derfor du ble så lei deg

Sølevann!

Tungt regn
drypper inne i sjela mi.
Det mørskt sym det dypeste hav,
og så grumsete som grisen i sølevann.
Der står jeg å tar imot og sølet.
Blikket mitt blir uklart og usikkert,
jeg undres over hva skjedde?

Det drypper snørr fra nesen,
jeg hadde grått.
Grått over all dritten og sølevannet,
grått fordi jeg trokket meg fast.
Jeg står og rikker med den ene foten.
Skoen sitter igjen, den vil ikke opp.
Og drar opp foten i sokklesten og i ubalanse
faller hele meg i søla.

Ligger her og gråter,
prøver å finne ut hvoran jeg skal
komme meg opp for å se sola igjen.
Men det er ikke så greit,
jeg må finne lyset slik at mørke kommer,
kommer hit og sluker meg ned i dypet.
Draget er lyset, men sølepytten
og skitneklær, snørr og tårer.

Jeg er litt snublete og usikker nå,
jeg er ikke glad, men lei av mekling.
og dårlig ordvalg,
de som jeg drar meg selv ned i grusen med.
Fordi jeg er sliten.
Veldig sliten og prøver å vaske meg,
dusje, tørke tårer og snørr.

Og kan ikke jeg som er bare meg,
gjøre litt feil, eller ta feil,
eller bare være et menneske….

Flaut!

p1010045Det er flaut å skrive en herlig sommer melding nå på kalde vinteren, en med hvit kjole,  jordbær og vaniljesaus. Med kaffe is og likør venter jeg på trappen i min hvite kjole. Akkurat på deg. Som i drømmen. Den vakreste i hjertet, dem som bare jeg og du eier. Men ingen andre får ta del i. Og du kommer med skyene når   himmelen står på det høyeste og kommer jeg med solen, varmen og sangen igjenn om livet. Der en lever på en hvit sky og kan bare drømme. Drømme om nye ord som skal skrives og nytes. Oppleves kun av deg og meg. Men perlen er borte, den forsvant i dag. Jeg mistet tonen, den falt i havet. I det mørkeste dyp. Jeg kunne ikke skrive slikt mere, jeg kunne ikke…..trist for meg. Men ikke for deg du hadde funnet en så nær. Jeg er jo bare en diktervenn langt her oppe, en anneledes verden, en drømmeverden. Men slike dager kommer, og jeg tror nye ord vil komme igjen. Og forme nye smaker på livet og en vil oppdage igjen noen vakre linjer der ute i havgapet, mellom holmer og skjær. Der jeg lever og i min lille kafe er alle velkomne om de bare evner ordet og latteren. Kaffen og jordbær:-)