Archive for the ‘fustrasjon’ Category

De som kommer og går.

Det gjelder hele livet mitt.

Jeg møter så mange herlig mennesker i livet. Men ender opp alene som vanlig. Det er så deprimerende.  Og jeg ender opp alene igjen. Det er jeg veldig lei meg for, fordi jeg føler meg så alene. Det gjør at jeg ikke har noen voksne å dele tanker med. Ikke har noen voksne å le i lag med, eller å lære noe nytt av. Jeg savner det inn i hjertet mitt. Jeg savner å ha noen som kan sende meg en melding, vil du komme over en tur eller noe så enkelt som har du det bra. Men slik er det vel å være syk, å være bare til. Der en ikke  hatt skikkelig sosial omgang med andre. Der en må jobbe seg opp og opp hele tiden. Jeg føler jeg prøver og jeg feiler. Jeg har ikke godt språk ennå. Det hemmer meg veldig. Jeg har ikke alt perfekt, men jeg prøver å leve. Jeg prøver å finne meg jobb, og studere. Men jeg er fremdeles alene. Om det er morro, nei det er surt. Og jeg blir veldig sliten av det. Jeg har gitt opp og tar det som kommer i stedet og gleder meg over det. Jeg må slutte å være skuffet, men i stedet være glad og fornøyd.

Og det må jeg jobbe aktivt med hele tiden. Jeg kan ikke sitte å surmule. Jeg må i stedet nyte de gledene jeg har fått. Kanskje ikke helsa mi tåler så mye heller, så jeg får roe ned og heller tenke på de fine tingene som jeg har og kan. Fine ungene jeg har og at jeg klarer å å være så frisk som dette. Og la dagene gå som de faller seg. Fordi jeg kan jo bli det motsatte hvis jeg holder på for mye også. Så jeg lar vær å velge sure dager uten venner. Men fortsetter som før og lever mitt liv alene. Om det er enkelt. Nei det er ikke det. Men det er jo det jeg kan. Og jeg klarer det også.

Da er min kreativitet min energikilde. Men som den gode følelsen jeg opplevde i dag ga meg oppdrift og energi. Å møte andre med samme interesse. Enda jeg kanskje er en irritasjon når jeg ikke greier å finne de enkleste ord eller mening. Noe som er vanskelig for meg. Jeg har alle ordene inne i hodet mitt. Det som ha hatt slag dette, alle ordene er der men kommer ikke ut.  Får problemer med ord og gjøre meg forstått. Men likevel har jeg en god følelse. Når jeg tenker over hva jeg har klart er det morro uansett.

Livet er å mestre problemene som kommer. Uansett om de er store eller små. Det å ha Me gjelder det å mestre alle dager. Men en skal bare ta vare på de gode og nyte livet. Jeg har mistet mye, men så mye lykke og godhet jeg har fått tilbake. Om det kognetive ikke kommer tilbake, har jeg jo et liv likevell som jeg skal leve. Jeg kan jo sy litt og gjøre andre ting som gir meg glede og energi.

Jeg prøver å følge med på nyere forskning men orker ikke å engasjere meg voldsomt i det. Men er veldig glad for at andre gjør det, slik at jeg som mange andre kan lese litt og ha et øye på hva som skjer. Tusen takk til alle dere.

Alle bildene er tatt på fjellet i Gjevillvassdalen. Med utsikt over vannet.

Nydelig tur i lag med hunden Rita første helga i september. Om jeg brukte for mye energi, jo kanskje. Men jeg hadde ikke sett den flotte utsikten hvis jeg ikke hadde gått opp der. Brukte to timer opp og en time ned igjen.

Advertisements

Badedrakt og nakkesmerter!!

Uflaks!!

Tenk at det går ann å være så uheldig. Jeg fikk så store smerter av å være i bassenget på lørdag. Jeg våknet opp med store smerter i hele kroppen. Værst på høyre side. Det er helt forferdelig. Klarer ikke å holde hodet oppe eller høyre arm. Det er best å ligge. Tror jeg strevde litt for mye å få på en våt badedrakt….litt komisk i grunn. Da blir det kiropraktor i morgen. Sukk….

Noen dager senere…..

Jeg er blitt mye bedre, men klarer ikke å holde fokus skikkelig ennå. Men må vist til bade lege og røngten. Men da finner de vel utav det i alle fall. Men å gå til kiropraktor var forferdelig, jeg klarte ikke å puste etterpå. Men, men det varte ikke lenge. Mye bedre to dager etterpå…

I et øyeblikk…….

Et lite øyblikk av livet trodde jeg at jeg var helt frisk.

 Jeg kunne gjøre alt jeg ønsket og mere til. At livet hadde vært så tungt å trist var glemt. Alle sorger var borte. Tenk hvor herlig det var, latteren satt løst hele tiden. Hodet var i topp slag, og alle inntrykk motakes med takk. Å begynne å lære igjen er så flott når en føler seg frisk.

Alt slukes med masse energi og flow, tenk at jeg hadde glemt hvordan det var. Å leve som frisk. Kanskje jeg ikke hadde ME likevell. Bare noe tull, kanskje jeg har vært utbrent og var begynt å komme meg på beina igjen. Tankene begynte å svirre. Og ja…kanskje det. Imens jeg lete etter ord og lette etter hva skal jeg gjøre nå. Og etterpå, jeg studerer jo….bare 4 leveringer det er jo ikke mye. Jeg klarer det så kjapt, ferdig lenge før jul tenkte jeg. Så flott!!! Jeg snekerte platt og begynte igjen med hagen min. Kanskje jeg klarer å få til levegger og flere bedd. Jeg drømte meg bort samtidlig som jeg begynte å snekre. Begynte å luke og plante. Jeg delte mine planter med andre. Sendte av gårde, i gledensrus glemte jeg at jeg var syk….. I det siste har jeg ikke gjørt noe, bare vært til.

 Bare vært rolig, for kroppen min sa stopp……du er ikke frisk ennå. Du går for fort frem…… Nå er jeg satt et år tilbake, kanskje nesten to. Jeg greier å konsentrere meg en time, jeg klarer å møte opp. Jeg klarer å vaske klær men ikke å legge i sammen. Jeg klarer å skrive, men alle ordene kommer feil….osv… Tilbake til start er det noe som heter. Jeg har glemt å hvile, det som jeg var veldig flink til. Jeg glemte å lytte til signalene som kroppen gir ut. Så nå er hodet tett igjen og hoven av smerte. Resten av kroppen er bare ingen ting, og har ikke vasket håret på en uke minst.

Så kan jeg heller bare nyte løvetannen så strak og sterk hun står der i hagen. Hun lyser opp med sin gule skinnenede blomst i solen. Og jeg gir vist ikke opp, fordi nå skal jeg skrue på 20 planker og lage levegg for babyplantene mine. Jeg er også en løvetann, og jeg orker ikke å sitte helt rolig nå som solen skinner ute og livet et herlig likevell. Fordi jeg skal bare huske på å hvile litt mere og oftere igjen så blir alt så mye bedre:-)

Så sint, så sint…..forbandet sint!!!!!

 

Jeg sitter på do og tisser og hører telefonen ringer et sted.

Jeg kan ikke ta den og ikke finner jeg den etterpå heller. Jeg blir så sint som jeg gud ikke kan huske på lenge. Så sint at jeg ikke hadde mere å gi. Så sinna at jeg føler jeg må rope kjempehøyt og jeg roper høyt!!!

 Jeg er så sint på meg selv fordi jeg har jobbet så hardt i dag. Jeg er så sint fordi jeg vil så mye mere, og fordi at jeg er så himla syk. Jeg burde ha klart å besinne meg.

Jeg er så sint fordi en nabo stirrer på meg hele tiden når jeg holder på ute. Jeg er så sint fordi jeg ønsker meg litt fred!!!Jeg blir så sliten av å ikke føle meg vel ute når noen går frem og tilbak og ser på meg. Om jeg gjør alt riktig, om jeg har tatt rette skruen, følgt forskriftene eller har brukt vater……. Grrrrrr….jeg fant ikke den heller og masse annet i dag!!!!!!!!!!

Men slik er det når jeg skal begynne å gjøre noe, og han oppdager det. Jeg klarer ikke å holde ut, enda han er helt harmløs mann. Uskyldig, men jeg sa at han kunne hjelpe meg i stedet for å stå der å glo på meg. Og så gikk jeg inn!!!! I rein fustrajon!!!

Tenk så sint kan en bli, bare fordi en ikke rekker å ta en telefon vil noe si. Som lå under teppet over dyna mi!!!

Men det er ikke slik, jeg har nesten laget en liten platt utenfor huset mitt i dag, uten vater, men med glød og iver. Jeg kan vatre den opp skikkelig etterpå. Når jeg finner det igjen. Eller hvis jeg kjøper et nytt i morgen. Men hadde som mål å bli ferdig med dette i dag!!!!!

Skitens MEnnnnnnnn, hater den, jeg hater å være syk….

Jeg hater å ikke få til noe og jeg hater å ikke ha krefter nok til å klare dette.

Jeg er så sint fordi jeg bare må klare alt selv i mitt liv, alltid alene uansett hva jeg skal begynne på. OK…jeg har verdens snilleste unger, men jeg må klare ting uten dem også. Men det ender som ofte opp med at jeg må gjøre ting selv. Sukkkkkkkk……Dagens lille tale…

Skal liste meg ut i håp om at jeg skal få til dette helt selv….hikst…tørke noen tårer og reise seg opp igjen…jeg blir ikke bedre av å sitte her å deppe!