Archive for the ‘Smerter’ Category

Badedrakt og nakkesmerter!!

Uflaks!!

Tenk at det går ann å være så uheldig. Jeg fikk så store smerter av å være i bassenget på lørdag. Jeg våknet opp med store smerter i hele kroppen. Værst på høyre side. Det er helt forferdelig. Klarer ikke å holde hodet oppe eller høyre arm. Det er best å ligge. Tror jeg strevde litt for mye å få på en våt badedrakt….litt komisk i grunn. Da blir det kiropraktor i morgen. Sukk….

Noen dager senere…..

Jeg er blitt mye bedre, men klarer ikke å holde fokus skikkelig ennå. Men må vist til bade lege og røngten. Men da finner de vel utav det i alle fall. Men å gå til kiropraktor var forferdelig, jeg klarte ikke å puste etterpå. Men, men det varte ikke lenge. Mye bedre to dager etterpå…

I et øyeblikk…….

Et lite øyblikk av livet trodde jeg at jeg var helt frisk.

 Jeg kunne gjøre alt jeg ønsket og mere til. At livet hadde vært så tungt å trist var glemt. Alle sorger var borte. Tenk hvor herlig det var, latteren satt løst hele tiden. Hodet var i topp slag, og alle inntrykk motakes med takk. Å begynne å lære igjen er så flott når en føler seg frisk.

Alt slukes med masse energi og flow, tenk at jeg hadde glemt hvordan det var. Å leve som frisk. Kanskje jeg ikke hadde ME likevell. Bare noe tull, kanskje jeg har vært utbrent og var begynt å komme meg på beina igjen. Tankene begynte å svirre. Og ja…kanskje det. Imens jeg lete etter ord og lette etter hva skal jeg gjøre nå. Og etterpå, jeg studerer jo….bare 4 leveringer det er jo ikke mye. Jeg klarer det så kjapt, ferdig lenge før jul tenkte jeg. Så flott!!! Jeg snekerte platt og begynte igjen med hagen min. Kanskje jeg klarer å få til levegger og flere bedd. Jeg drømte meg bort samtidlig som jeg begynte å snekre. Begynte å luke og plante. Jeg delte mine planter med andre. Sendte av gårde, i gledensrus glemte jeg at jeg var syk….. I det siste har jeg ikke gjørt noe, bare vært til.

 Bare vært rolig, for kroppen min sa stopp……du er ikke frisk ennå. Du går for fort frem…… Nå er jeg satt et år tilbake, kanskje nesten to. Jeg greier å konsentrere meg en time, jeg klarer å møte opp. Jeg klarer å vaske klær men ikke å legge i sammen. Jeg klarer å skrive, men alle ordene kommer feil….osv… Tilbake til start er det noe som heter. Jeg har glemt å hvile, det som jeg var veldig flink til. Jeg glemte å lytte til signalene som kroppen gir ut. Så nå er hodet tett igjen og hoven av smerte. Resten av kroppen er bare ingen ting, og har ikke vasket håret på en uke minst.

Så kan jeg heller bare nyte løvetannen så strak og sterk hun står der i hagen. Hun lyser opp med sin gule skinnenede blomst i solen. Og jeg gir vist ikke opp, fordi nå skal jeg skrue på 20 planker og lage levegg for babyplantene mine. Jeg er også en løvetann, og jeg orker ikke å sitte helt rolig nå som solen skinner ute og livet et herlig likevell. Fordi jeg skal bare huske på å hvile litt mere og oftere igjen så blir alt så mye bedre:-)

Så sint, så sint…..forbandet sint!!!!!

 

Jeg sitter på do og tisser og hører telefonen ringer et sted.

Jeg kan ikke ta den og ikke finner jeg den etterpå heller. Jeg blir så sint som jeg gud ikke kan huske på lenge. Så sint at jeg ikke hadde mere å gi. Så sinna at jeg føler jeg må rope kjempehøyt og jeg roper høyt!!!

 Jeg er så sint på meg selv fordi jeg har jobbet så hardt i dag. Jeg er så sint fordi jeg vil så mye mere, og fordi at jeg er så himla syk. Jeg burde ha klart å besinne meg.

Jeg er så sint fordi en nabo stirrer på meg hele tiden når jeg holder på ute. Jeg er så sint fordi jeg ønsker meg litt fred!!!Jeg blir så sliten av å ikke føle meg vel ute når noen går frem og tilbak og ser på meg. Om jeg gjør alt riktig, om jeg har tatt rette skruen, følgt forskriftene eller har brukt vater……. Grrrrrr….jeg fant ikke den heller og masse annet i dag!!!!!!!!!!

Men slik er det når jeg skal begynne å gjøre noe, og han oppdager det. Jeg klarer ikke å holde ut, enda han er helt harmløs mann. Uskyldig, men jeg sa at han kunne hjelpe meg i stedet for å stå der å glo på meg. Og så gikk jeg inn!!!! I rein fustrajon!!!

Tenk så sint kan en bli, bare fordi en ikke rekker å ta en telefon vil noe si. Som lå under teppet over dyna mi!!!

Men det er ikke slik, jeg har nesten laget en liten platt utenfor huset mitt i dag, uten vater, men med glød og iver. Jeg kan vatre den opp skikkelig etterpå. Når jeg finner det igjen. Eller hvis jeg kjøper et nytt i morgen. Men hadde som mål å bli ferdig med dette i dag!!!!!

Skitens MEnnnnnnnn, hater den, jeg hater å være syk….

Jeg hater å ikke få til noe og jeg hater å ikke ha krefter nok til å klare dette.

Jeg er så sint fordi jeg bare må klare alt selv i mitt liv, alltid alene uansett hva jeg skal begynne på. OK…jeg har verdens snilleste unger, men jeg må klare ting uten dem også. Men det ender som ofte opp med at jeg må gjøre ting selv. Sukkkkkkkk……Dagens lille tale…

Skal liste meg ut i håp om at jeg skal få til dette helt selv….hikst…tørke noen tårer og reise seg opp igjen…jeg blir ikke bedre av å sitte her å deppe!

Prestens tale!!

Til ære for min bestefar.

Jeg trodde det skulle bli slik, men det ble en skam da preste talte om feil mann, om jul og salmer.

Det jeg trodde skulle bli en verdig avsluttning, ble ikke det. Det ble heller folkesnakk og stille i kirkerommet. Jeg skulle ha vært tøff nok til å avbryte presten, men var ikke det. Jeg skulle ha holdt min tale, men jeg tok hensyn til familiero da jeg var redd for en kamp om ordene. Men min stillhet ble presten sin lykkedag oppe på prekestolen. Han ønsket ingen personlige ord hadde han fortalt familien, skulle så gjene ha vist det tidligere fordi da hadde jeg nok bed om en annen prest. Han hadde bare to dager igjen av prestesjenesta si den mannen men han fikk min bestefar til å vri seg i graven. Presten snakket om feil mann, om sin far og ikke minst om at jula måtte vare hele året. Hele året. hva hadde det om min bestefars liv å gjøre. Jeg synes det er helt fortvilet og at er det virkelig lov til å slike taler ved en begravelse med nesten full kirke. Endelig hadde han nok et stort publikum, en som hadde sin avkjedestale til herren den dagen, en personlig avskjed om lykken over det fødte barnet, fra krybben til døden på korset. Ikke noe sorg over det tapte mennesket og ikke noen ord hvor bra han var som menneske.

Min sjel gråter over denne mannens ord, men livet må gå vidre. Min taler har min bestefar med seg i grava- Jeg la den i kista dagen før da jeg skjønte at jeg ikke kunne stå der og hendre hans er og minne. Klare ikke å skrive mere om det nå, men jeg håper jeg klarer å skrive ned min sorg over tapte ord, jeg som alltid pleier å snakke og de som dør. ……..de gode tanker som gir erindringer og vekker minner til live igjen!

Jula kommer uansett!!

Jeg prøver å få til jul her hjemme.

For første gang på 5 år, men jeg klarer det ikke. Jeg klarer ikke å organisere det i år. Merkelig også fordi formen har vært stigene i år. Men i november, desember har MEn vist steg smygende fra sin værste side igjen. Jeg har hatt smerter og søvnprøbler, språk og tale problemer. Og i de siste ukene har det vært søvnen også litt, men masse smerter i kroppen. I går var annsiktet igjen helt rart og jeg har ikke krefter til mere enn å dujse, være litt sosial og vaske klær. Jeg er nesten bare inne på nettet for å hvile øynene, men om kvelden er de sår og vanskelig å lukke dem. Jeg har ikke noe tankekjør heldigvis, men har store problemer med hukommelse. Det er så irriterende, jeg glemmer alt og så har plutselig tiden bare flydd. Den er borte, den får jeg jo aldri igjen. Hendene skjelver på tastene, jeg har mest lyst til å gråte. Men vet at jeg kan dra hjem til mine i jula der er det fint og godt. Men skulle så gjerne hatt litt jul her også. Førjulstida har gått så raskt i år, i fjor fikk jeg gjort så mye mere. Men ikke i år. Jeg har ligget mye mere og skal være veldig fornøyd med å greie å pakke inn gavene og kjøre hjem. Jeg bruker lav energi når jeg kjører og det gjør godt. Nå skal jeg nå posten i dag og kanskje få sendt noe av garde. Jeg glemmer slik om dagene, underlig, men typisk meg. I går skulle jeg kjøpe salami til skolefrokost til sønnen min, og jeg glemte selvfølgelig det. Og han kom inn i morres å sa: jeg skal kjøpe det i dag. Planla det i går kveld før han la seg. Kjenner sin mor ja.

JEG ER SÅ BRENT PÅ BEINA, LÅRENE AV PCN. Jeg vet jeg ikke bør bruke min gamle bærbare, jeg blir bare sykere av det. De strålingene gjør meg bare værre. Men det er der jeg har alle mine bilder osv. Jeg er lei, er litt forkjølet ennå, og jeg tror ikke nyrene og blæra mi har det så godt for tida. Så jeg får hvile litt igjen etter jeg har vært på posten. Da blir det endelig gjort, kanskje lurer jeg meg en liten tur på nav, men jeg vet ikke om jeg orker det. Men jeg blir ikke bedre av å syte å klage. Det går ikke. Så ta får jeg ta meg sammen selv og begynne på resten av mitt liv. Det gangner ingen annen enn meg selv å sitte å stotre slik, det er jo bare meg som må gjøre noe. Og jeg vet jeg vil bli veldig fornøyd hvis jeg kommer i gang og ikke minst etterpå. Og da kan jeg ligge så lenge jeg vil. Det kan bli premien. Det er lov å premiere seg selv!!!

Da blir det is og peanøtter til kveldskos. Trenger ingen energi å lage det. Så blir det vel jul i stua uansett!!!!

God Jul til alle som har vært innom meg å lest.

Det er bare viljen!

Det er bare viljen.

Viljen som gjør at vi klarer ting.
Viljen, den vi bruker til å ta valg.
Valg som å stå opp, gå på jobb
og gjøre noe hjemme og være sosial.

Du må ha viljen til å klare livet,
og det sitter i hodet.
Og det er du som bestemmer over ditt liv.
Viljen…

Det blir som løvetannen dette har den bra vekstgrunnlag så blir den stor flott og vakker gul. Men vokser den opp i blant asvalt stei og ut blir den liten, men den er livskraftig og har viljen til å stå den ut og skinne som en sol. Den har viljen til å leve, men er kanskje ikke så sterk, men vakker er den.

Viljen til å overleve har jeg sagt,
viljen og troen på å leve.
Ha det morro og nyte livet.
Men det vist ikke verdt noe likevell.

Fordi jeg har ikke sterk nok vilje til å gå ut i jobb.
Eller å ordne hus,
klippe plen og rydde.
Min vilje er vist så svak,
jeg viste ikke det jeg.

Jeg som hadde viljen til å leve,
til å være meg selv.
Være snill og god mot alle.
Og ikke minst være raus.

Men det spiller ingen rolle lengre,
jeg orker ikke å leve hvis jeg får være meg.
Det å få respek for den en er.
Hva betyr det lengre?
Ingenting, absolutt ingen ting.

Og hva gjør jeg her da?
Hva er mitt liv da?

Aja…jeg gråter,
hele meg gråter,
skjelver og rister i kroppen.
For et svik, hvor bittert det er å høre at jeg ikke har vilje.
Ikke har helse og at det sitter i hodet.
Bare gå på jobb det gjør deg godt.
Tjene masse penger.

Helvetes pengene!
De er bare en nødvendighet,
en sorg, og noe en ikke må ha fokus på hele tiden.

Jeg har et postivt liv,
egentlig.
Men det er knust til pinneved.
Men min styrke er å ha troen på livet.
Og nyte de små gleder.
Gi styrke til mine kjære.
og trygghet i det å utvikle seg selv.
Til å bli snille og høfflige mennesker.

Kanskje sitter det i hodet likevell,
kanskje er vi alle på uttur med vår psykiske helse.
I allefall jeg, føler jeg.
Når min vilje ikke klarer noe mere enn det jeg gjør.
Men tenk på alt jeg gjør da!!

Det blir så feil inne i hodet mitt.

Når jeg har gleder i hverdagen
og noe posetivt å holde på med.
Da har jeg det bra.
Jeg glemmer smerter om dagen i gode ting.
Og de tar meg om natten med lammelser
og smerter som ikke kaan skrives med ord.
Der jeg ikke greier å snu meg eller kanskje bevege hodet.

Men likevell er jeg oppe neste dag,
smiler og ler.
Prøver å være mor.
Rolig og uten fustrasjon.
Jeg kan lese, gå på tur og sy.
Pusler i hagen og nyter livet.

Det er jeg som har jobbet!!!!
Jeg har jobbet steihardt med kropp og psyke.
Jeg har vært den som har tatt tak i meg.
Ingen andre har gjort det.
Ingen har vært der for meg.

Hvem har hatt troen og viljen,
det er meg!
men nå er jeg lei meg.
Jeg måtte bare formidle mine tanker.
Min kamp,
mitt liv er steitøft også.

Men lykke og kjærlighet til ungene
overskygger all smerte og utmattelse.
All ensomhet og sorg over å ikke være på jobb.
Det blir bare bagateller.
Jeg er der for mine uansett hvor syk jeg er.
og vi har bare hverandre. Man må være tro mot det.
Ikke begynne å svikte på den troen.
Da tror jeg at livet mitt kan falle i det mørke hullet….
_________________
jeg må gå mine trinn alene- og jeg skal klare det:-)

Tristheten i hjertet!

sydentur 09 083I min himmel er det ingen trett vei. Den er vrien og krokete vanskelig og vrang. en skal ikke tenke at jeg er slik eller har det slik. Jeg er bare rar og utmattet. Nei, jeg er så uendelig mye mere. Jeg har mange ting på hjertet også, men jeg orker ikke å snakke mere til veggen eller blomstene mine. Jeg er så lei av meg selv  for tiden. jeg kan ikke få sagt det. Jeg har så mye å gjøre på men sitter bare der i stolen min og gjør ingen ting. Bare er. Og hva er det da. Jeg sitter hjemme å filofiserer og drømmer om gode dager. Men der kommer ikke like vel. Ikke de dagen jeg drømmer om. Jeg drømmer om et varmt hus og store rom og ikke minst god plass og eget syrom som jeg kan trekke meg tilbake til. Der kan jeg ha min pc, liten tv, radio og stor benkflater og masse skuffer og hyller og kunne velge og vrake i stoffer. Og så bare gått inne på stue med en god kopp te, to brødskiver med ost og satt meg i en rein stol og nytt maten min og så sette alt inne i oppvaskmaskinen etterpå. Enn om det kunne ha vært slik. enn om jeg kunne ha sittet på knærne og luket ugress, bært stein og duftet på roser hele dagen. I rein kjærlighet til livet. Sitte på kjøkkenet å dele gode, dårlige og triste stunder, ikke alene men i lag med en som jeg har kjær. Men det er ikke slik. Jeg kan ikke det. Jeg er bundet til hjemmet mitt. Ufrivillig. Helt alene i mine tanker. Det er tøft å reise seg i stormen å lage nye greiner som livet sakl vokse på. Der jeg får følelesen over det å være meg. Det er livet mitt, men noen ganger føler jeg ikke at mitt potensiale er kommet frem enno. Att det ligger der i dvale for en periode i livet. Men jeg kan ikke ha det slik hale tiden, jeg kan ikke leve med den vissheten om at livet mitt er bare. Lill. Bare litt meg. Den som er så glad og lykkelig. Kunne ha vært litt mere hel, et helt menneske. Ikke bare en som er syk, eller en som bare kan snakke om hage eller kafedrift. Eller noe så banalt som ungene mine. Som jeg elsker. Men jeg bruker dem opp, men slik blir det i et liv uten skikkelige temaer å diskutere, eller en kamp å kjempe. Jeg kjemper ingen kamp, er blitt meg. Og jeg vet hvorfor, nå er det på tide. Men ikke i dag. Nå skulle jeg ha syklet, men ikke i dag. Jeg fikk så lyst til å danse, men kan ikke nå. Hvem er det som setter begrensingene, jo det er meg. Og som lever livet mitt og setter bånd på meg selv. Det er fryktelig, har ikke gjort det før, jeg har levd og levd. Og så har jeg hatt det veldig morro og opplevd så mye fint. Men akk så syk jeg har vært innimellom slagene. Men jeg sitter igjen med den gode følelesen. Den som jeg kan leve med. Den som gir meg mot til å leve. Det hadde jeg virkelig før. Jeg hadde mot til å sette i gang med tusen ting og fikk gjennomført mange av de også. Jeg hadde evnen til å elske og savne. Til å drømme og kose meg. Men nå har jeg ikke den evnen. Eller jo. Det er litt feil, jeg har fåt en ny evne, der jeg er meg mye sterkere. Jeg har en ny holding til livet. En som er stødigere utad, men som kanskje jeg må jobbe mye mere med inne i mitt hjerte. Jeg må være bestemt og bevist på alt jeg gjør på. Men det er ikke slik hjemme. Og jeg er mere usikker på en annen måte. Jeg vil mye inne i meg, men vet ikke hvordan jeg skal få utløst det, fordi jeg er syk, og kan ikke gjøre alt jeg vil ennå. Så jeg må være tålmodig og standhaftig. Fordi jeg har bare et liv, og måtte gjøre på noe. Jeg lever og drømmer hele tiden.

 

Mitt hjerte blør og ingen kan lege mitt sår. Jeg er lukket, og orker ikke å leve slik. Jeg ønsker så mye, men sykdommen holder meg igjen…eller det er hodet mitt. Jeg sitter og sitter hele dagen. Bare sitter og er alene. I sorgen er det jeg som må kjempe hver dag for at våres liv her hjemme skal ha det fint. Det er jeg som glede meg over de små ting, de rare ting. Og ingen ting. Fordi det er inne i meg. Ikke hva jeg gjør, ikke hva de andre sier. Det er meg. Hvem er jeg tenker jeg noen ganger. Der jeg itter i en slags forstårer segpåer i mitt eget liv. Jeg bør jo være fornøyd!! Happy og glad. Men det er ikke slik i dag. I dag er det bare smerte, en smerte jeg selv har påført meg fordi jeg kom til å tenke på meg selv og hvordan jeg har det. Inne i sjela mi. Ikke happy og glade lykke som jeg vanligvis er. Men det som jeg aldri viser. Og om det jeg ikke har fått. Jeg har så mye posetivt og pågangsmot. Og det er derfor jeg lever. Jeg lever fordi jeg har evnen til å se noe posetivt i alle, noe som gjør livet godt. Men jeg ønsker meg tid til meg inne i meg, en refleksjon. En tanke om det å være, er eller har vært. En tanke om hva en bidrar med, og hva en bare er helt med på. Men uten ord som jeg er kan jeg ikke det, jeg kan ikke greie å gi uttrykk for dette i samtalt fordi jeg eier ikke ordene. Jeg eier bare de i hodet. Det kan være merkelig for andre men hos meg er det blitt slik. Tåken har tatt ordene, smerten har fjernet mine drømmer og tanken har kun fokusert på livet i dag, og i dag …….og det ukjente for hver da. Det å kunne glede seg og slippe å tenke på sorgen over det å være ensom i sin sykdom!