Archive for the ‘Uncategorized’ Category

Hva gjør mine tanker meg?

Hva gjør mine tanker med meg tro?

Det har jeg tenkt på mange ganger, hva gjør de med livet mitt.

Hvordan tenker de?

Hvem bestemmer de over?

eller er det jeg som bestemmer over tankene?

for et dilemma, eller er det ikke et dillema. Men bare dumme tanker.

Ikke vet jeg fordi jeg er jo syk, skal jo ikke ha evnen til å tenke, vurdere, eliminere osv.

Jeg skulle bare ha ligget på sengen min i mørket, og ingen skulle få ha kommet inn. Jeg skulle ha hatt destruktive eller negative tanker uten å være deprimert eller psykisk syk, Men bare ligge der i uvissheten. Nei jeg tror ikke det er slik, jeg tror en ligger å bare er fordi smertene eller utmattelsen er så voldsom at en greier ikke å bevege seg. Ikke greier å tenke store tanker, men er på det basale nivået. men det er jo bare noe jeg tror.

Jeg tror også at uten mine gode tanker hadde jeg vært mye sykere. Er det da psyken som spiller oss MEere et lite eller ett stort puss. Ikke vet jeg, men tankene har i allefall en stor betydning for det daglige livet.

Så er man i en evig negativ tankesurr, så kommer jo symptomene tilbake inne i hjernen. En begynner å fokusere på dem. i stedet for å leve med dem. Fordi jeg tror en skal begynne å leve med sykdommen og ikke la den herske over livene våre. Men i stedet ta kontrollen og lær kroppen glede i stedet.

Glede?

Latter?

Kontra smerte, lidelse, eller noen så enkelt som kognetiv svikt. Ikke så enkelt likevell!!

Sukk…..jeg tror man skal gjøre livet enkelt. Og det kan være vanskelig for mange som lever og gjør livene sine veldig komplisert. De som ikke bagteliserer menn i stedet utvider og lager store og vansklige ting ut av ingenting. Det er mange som gjør det. Og er det noe sundt da, for hjernen, tankene og livet. Hele kroppen vil bli sur til slutt. Bare en sier noe så er det feil, hva gjør det med tankene våre?

Hvorfor blir vi såret av den enkle ting?

Hvorfor lar vi oss bli det, det var jo kanskje ingen grunn for det?

Hva gjør tankene våre, lager storm i et vannglass?

 Jeg bare spør….

Advertisements

Gleden over små ting!

Inne i hjernen min er det noen ganger et tom rom.
Det føles slik i allefall, når jeg skal forklare noe og så kommer bare noen rare og helt usaklige ord frem. Ikke de som jeg hadde sagt inne i hodet mitt. det blir flaut og dumt. Jeg er mye bedre nå, men hadde det slik som Lilith sier. Og det er ikke godt, men så får en event til å se på nytt. Lage seg andre erfaringer som kanskje ikke frisk kommer på fordi de har så mye å gjøre. Vi får sjangsen til å føle at vi lever mere i pakt med oss selv og naturen. Se de små tingene som opptar en. Ikke bare det å ha karriere eller ble i best i kullet. fordi flesteparten av oss blir ikke det. Flesteparten bare stever mot å bli det og de pumper hele dagen for å få det til. De har glede av livet, glede av å få være frisk, glede av å få livet til. men ikke alle som har evne til å se etter, lytte etter, og oppdage at den har det godt, at en er heldig som er frisk. men som tar det som en selvfølge. Fordi det er ingen selvfølge. Og ME kan ramme alle, og tar ikke hensyn. Så den som får ME bør etter min mening finne igjen seg selv og sitt liv. Ikke bare sitte å vente på neste kur. Den bør prøve å leve uanstett nivå sykdommen er i. Og det tror jeg de fleste gjør på sitt underlige vis. Fordi det er ikke enkelt i sitte i en smerterus og være i bursdags selskap f.eks. Eller bare å trykke på pc og treffe tastene kan være en stor nok utfordring. Men jeg kan ikke tenke at jeg blir sliten av det. Og heller bestemmer meg for hvor lenge jeg skal holde på og så hvile etterpå. Da blir jeg ikke så sliten.
Og det er også viktig når det gjelder dette med mat. Man skal og må spise ofte, ellers blir kroppen tappet for energi denne veien i tillegg. Og da er det mange som ikke får i seg næring, men heldigvis finnes det hjelp der og mat på bok/drikke med næreing i får en kjøpt over alt nå. jeg har fått hjelp av det og har gått opp kanskje litt for mye i vekt. Men da har jeg i allefall noe.
Jeg kan ikke utale meg hvordan det er å være helt liggende over veldig langt tid. Jeg har ikke vært det selv. Og kan dermed ikke ha noen sterk mening om det. Men jeg tror ikke en skal være redd for å leve om en er så syk heller. En må kanskje finne noen tanker som er gode og holde på de. men jeg forstår at livet kan bli vanskelig og tungt. Og at det lengre ikke er til å holde ut. Jeg forstår at en til å med ønsker å dø. Fordi det ønsket jeg en periode i livet mitt da smerten, håpløsheten, nav, legene og alt slo seg vrang og jeg ikke stolte på noen. Jeg tok noen valg selv. Noen som jeg ikke fikk hjelp til å ta men stod for helt alene. Og som jeg er stolt over.

Valget var livet!!
Valget var at nå måtte jeg ta avgjørelser for mitt liv!!
Jeg som bestemmer!
Jeg lever og vil leve!
Se ungene mine vokse opp!!

Hvilke tiltak brukte jeg og hva gjorde jeg?

Satte meg ned å skrev hva jeg likte best i livet.
Hva mine drømmer er og mine realistiske mål er?

Hva er da dine drømmer, hva er ditt mål nå som syk?

Fordi jeg sluttet å tenke dette skal jeg gjøre når jeg blir frisk, dette skal jeg bli når jeg blir frisk. Dette skal jeg ta igjen senere og når en tar det igjen stuper en den dagen fordi en følte seg frisk nok. Det er bare tull. Som syk skal en leve som i slow city og plutselig var det meste gjort likevell uten å haste og stresse. Og en skal ikke vere redd for å spørre, eller si dette får jeg ikke til kan du hjelpe meg litt. Få noen til å dra over gulvene, eller å ta koppene slik at det ikke flyter helt over. Men som syk faller de fleste bort. Jeg vet det og har erfart det selv. Men det er lov å prøve/ spørre.

Hva er det jeg kan gjøre, stå opp, dusje, tisse ……
og så kommer en lengre, strikke litt, sy litt, være på pc. Eller bare sitte på trappa og venne seg til alle lydene. Og tenke posetivt: tenk jeg sitter her i dag så herlig!! Drikke en kopp te der ute. På med solbriller og så stå ute på plenen eller i heisen eller hvor som helst og gå inn igjen og tenke:

Jeg klarte det i dag også!!

Fordi det å holde på jeg har klart fokusen gjør at andre ting går lettere også. Jeg har ikke så mye fokus på sykdom og symptomer, untatt når jeg satte meg ned å skrev dem til legen. Men ikke ellers. Hvorfor det?
Jeg har jo ingen nytte av å gå kjenne på smertene mine i hodet, da lytter jeg heller til en lybok. og jeg bruker heller hjelpemidler for å komme meg opp når jeg har hentet noe fra gulvet enn å bekymre meg over smertene i knærne. Det går ikke fordi da blir fokuset sykdom hele tiden. Og for meg personlig blir det et negativt tankesett som surrer rundt i hodet.

Hvis noen tror jeg har funnet på dette når jeg skriver det, då vet mange av dere at slik er det ikke. Jeg har brukt mange år i livet på det. over 15 år, og det kommer ikke av seg selv, men en bør i allefall finne ut om noe slikt fungerer litt. Fordi det kan lette på trykket og du finner igjen gleden. Og latteren ved å dumme seg ut i stedet for å irritere seg over alt. Fordi en har bare et liv. Og jeg som dere er syke, men likevell har dere bare dette ene livet. Så let i livene, let etter hva som gleder dere. Utvid horisonten og ikke vær så redd for å bli syk.(ikke bli provosert her, jeg tenker i mini skala, melkesyre ved å gå opp ei trapp. hjerteklapp ved å gå ut osv. man trenger ikke å gå opp hele trappa eller å spurte ut igjennom døren og rett på en løpetur. Det lov til gå 10 m og sette seg i godstolen ute i skyggen) Fordi det er vi jo. Vær heller redd for å ikke smile hver dag. Det synes jeg er en grei start om morgene smiler til meg selv. Smiler til livet.

Jeg er så  tullete at jeg må ha duftende roser i rundt meg ute slik at jeg kjenner duften av alt arbeidet jeg har vært alt for syk til å gjort. men gjorde det likevell. Jeg ble heldigvis bare sykere i en liten stund og feber om kvelden. Da jeg ikke greide å gå trinnene i trappa og hadde pauser for å se hvor flinke ungene har vært å vasket rommene sine. Og vi hadde gruppe klem da jeg kom meg opp!!!

Vi bruker gleden over slik små ting for noen, men for oss store viktige steg ut i verden!!!

Jeg har sikker falt ut av poenget mitt for lenge siden og hodet er surrete.

Nede i kjelleren..

I hjemmet mitt har vi masse glede. Forrige helg kjøpte jeg en spisestue på loppemarked. Den ble hel nydelig hjemme hos oss. Vi har kost oss li lag med middager, og kortspill. Endelig har jeg fått det som jeg ønsker meg. et samlingspunkt. en plass vi kan sitte å prate i lag. Det hadde jeg virkelig behov for. Det har vært tøft å være uten synes jeg.  Dette med å samles i rundt bordet er helt uvurdelig. jeg har muligheten igjen til å sitte i lag med ungene. Der de kan fortelle om sin dag og sin opplevelse av sitt liv og verden i rundt den. Det er verdifult for dem også. Tenk hvor mange som ikke har tid til det. Jeg har tid, men vi hadde ikke et koselig sted. Det ble så hyggelig hjemme hos oss nå. Pcn og den store pulten satte vi oppe på loftet. Da ble det plutselig plass. Jeg er så takknemmelig for det og at ungene mine hjelper til så godt som de gjør hjemme nå. Fordi jeg er jo blitt mye sykere etter jeg har begynt å studere. Jeg har ikke kontroll på skikkeligvis på tastene, og hodet greier ikke å tenke. Det er sikkert forbigående, men har hatt det slik i to mnd nå. Jeg ligger mye mere og greier nesten ikke å gjøre noe hjemme. Det er en seier hver gang jeg klarer å lage noe på verkstedet mitt. Det er helt rart, jeg har begynt å få stjerneskudd inne i hodet igjen, men jeg blitt mere våken også på en annen måte. Av å bruke LND. Så det kan være bivirkninger av det ene som ødelegger for det andre. jeg ser jeg har store problemer med å skrive, og har fått meg ny hjelp til alt som har med økonomi å gjøre. Men det er så forferdelig å ha det slik. Føler at jeg er utenfor meg selv. Har begynt å få igjen symptomer som jeg ikke har hatt på over to år. Har jeg sitter hører jeg på vifteannlegg som går på hele tiden. Det gir meg en voldsom forstyrrelse og jeg blir urolig og kvalm. Det er ikke slik som jeg fårestilte meg det. jeg ønsket meg et godt liv, men kan ikke få det slik som det er nå. Jeg må finne ut om hva er det jeg kan, hva er det jeg klarer og holde fokus på det. man alle har jo ting som en må gjøre og gjennomføre. Vanlige huslige ting. Det er der jeg ikke greier å få gjort det som jeg skal gjøre. Alt blir hengede etter, og  jeg orker ikke å ta meg sammen. Men så gjør jeg det og går på en smell, det gjør så vondt, i hele kroppen. Da verker det og jeg har smerter i mange dager. Så egentlig skulle jeg ha gjort litt hver dag. Jeg som var så bra i vinter. Man skal jo ikke klage. Jeg kjører bil, kan gå, jeg tar alle mine valg selv. Og jeg er så frisk at jeg klarer alt dette. Jeg er så frisk at jeg greier å sy litt. Men mere enn det er jeg ikke. Jeg er så glad for at jeg greier å være mor.

jeg har noen sokker som skulle ha vært lagt i sammen, jeg har noe ting som skulle ha vært ryddet i, jeg har noen regninger som skulle ha vært betalt, jeg har et liv som skulle ha vært levd, jeg har en hage som jeg elsker og ei symaskin som ikke er betalt. Men jeg klarer ikke å få dette sammen til en helhet for tiden. merkelig egentlig, men jeg klarer ikke å ta meg sammen, klarer ikke å tenke at dette er en periode i livet. jeg er eli av perioder i livet.

Vil har fred, fred for en stund. Som da jeg sitter å lytter til lydbok i Vågen og lager nye veskemodeller. Eller når jeg graver i hagen og drømmer om nye bed. Men jeg er jo helt håpløs etterpå. jeg er så ferdig, at jeg håper at noen har laget mat eller vasket kopper. Jeg kan ikke være ute i hagen så lenge om gangen. Det tar mest krefter.

Det hyggelige når ungen sier hei, og de vil prate om livet. Når de ringer å vil fortelle jeg har fått åtte femmer på skolen mamma. jeg skal bli lege, jeg skal bli ingeniør sier den andre. for et lykkehjerte som har vært syk hele deres liv gjør det godt å se at de klarer seg. At de har mål. At alle de samtalene oppgjennom har ført til noen. Jeg har aldri presset de til å gjøre lekser, men at de skulle finne ut og løse gåten med det å være på skolen selv. Jeg er så fornøyd og glad på deres vegne.

Nå skal jeg begynne å tegne og skrive igjen. Jeg trenger det. Jeg må få bukt med kvalmen, svimmelheta, surrringa og lynene i hodet. Og ved å tenke på noe helt annet går det bedre for en stund, en time eller to. Kanskje flere….hvis jeg er heldig…..

Så vakkert om våren:-)

Ingen ting er så vakkert om våren som blomstrende store epletrær. Smaken av deilig rabarbragrøt men vanilije saus. Duften av nyklipt plen og tusenfryd som blomstrer over alt. Ingen ting er så vakkert som barndoms minne med barfot på plena og plukket av mammas stauder i hagen og sa: se mamma hva jeg fant? Tenk hvor mye finere det var, blåere himmer og lettere bein. Vil tro det i allefall;-) Men å nyte gamle minner og nyte de vakre små stundene. Det er for meg selve livet 🙂

Himmel og helvete, eller kanskje ikke noe…….stopp…

I dag måtte jeg stoppe eget sinn, egne tanker og drite i det.

I hva, jo det kan man spørre seg om, jeg lure litt på det slev også. Kanskje det har noe med hodepine og at jeg gruet meg til å dag. Jeg skuille lage mat og gå igjennom en del private ting. Men det ble bare tull. Igjen er det språket mitt som ballet seg for meg. Inne i hodet mitt var det helt andeledes. Men jeg ser det for meg nå, jeg ble til ei kjerring. Sur og gretten og ville egentlig bare hjem. Men det er så leit, fordi jeg var ikke derfor jeg var der. Og jeg fikk ikke gjennomført det jeg skulle. Jeg skylte på at jeg ville hjem og nyte dagen i hagen. Men jeg greide ikke å gjøre noe. Hodet holdt på å eksplodere, smertene var så jævlige at jeg maktet ikke å leve nesten. Det er ikke rart en ikke greier å si det som en mener. Det er ikke så enkelt å si de rette ordene. Nå de skulle være nei. Nei ble til ja og kanskje fordi jeg orket ikke å stå på mitt. Eller jeg er så snill/dum at jeg ikke kan å si nei når jeg har smerter. Det er veldig merkelig i grunn, og det irriterer meg. Når jeg er frisk klarer jeg det meste. Men ikke nå, og nå er det vanskelig. Jeg som leter etter og finner lykke over alt. Jeg som sier penger ikke har noen betydning og matrielle ting er bare tull å holde på med hele tiden. Jeg som drømmer og sier jeg lever med hele meg.

Løgn…..

Bedrag….

Hvem bedrar jeg, meg selv….?

Hvordan skal jeg få det til igjen…

Merkelig hvordan pengene styrer…

Det gjelder meg også, man kan ikke leve på lykke å fromme. Og jeg har vist det, men jeg er også blitt mye bedre ved å leve slik. Men jeg har ikke nok til å greie meg. Jeg har mye mindre nå enn før, og når jeg får penger hver fjortende dag forsvinner pengene. De bare er borte når jeg trenger dem. merkelig i grunn. Det går ikke ann å planlegge noen ting lengre. Jeg tror jeg får angst av mindre.

Penger…..ny vaskemaskin….vi trenger en, men jeg kan ikke kjøpe det. Trist…. men hun er som meg for tiden. Går fordi hun må gå, og fordi hun vet at jeg trenger henne. Den skulle ha hatt et navn, hun har vært trofast i 17 år. Nå virker setrifugen når hun ønsker det selv. Men hun vasker reint ennå. Og hun er trofast og har ikke løpt i fra meg.

Men pengene løper, de liker meg ikke.

Jeg skulle ikke ha kjøpt meg bil, jeg hadde ikke tid til å vente på NAV og anke min bilsøknad. Jeg måtte leve nå, jeg måtte komme meg fra sted til sted. Jeg hadde klart å være på arbeidsavklaring i vinter. Da hadde jeg bare hvert hjemme. Ikke hatt noe liv i det hele tatt.  Jeg har prioriert meg selv, mine barn og et liv.

 Men hvilket liv….

Utenfor seg selv i en happy og lovely verden.

Uten å ha forfeste, uten tanke på at ting skal betales….

Eller måtte jeg bare leve for å kjempe den kampen som ME syk. Noen ganger kommer jeg på hvor syk jeg var. Husker alle de smertefulle timene og maktesløse kroppen som ikke ville være med på noen ting. Og no klare jeg å nesten gjøre alt i mitt liv selv. Litt etter litt så begynner det å gå opp for meg hva jeg har mestret.

Kanskje det er teit å deppe for en dag?

Teit å la seg rive med i noen bekymringer. Noe som kan bli dyrt. Noe som kan gjøre livet mitt og tankene mine vondt. Da jeg kan bli sur og fustrert på egne vegne. Så dum kan en være. Hva kan jeg skylde på ingen unntatt meg selv. Hadde ikke kunne gjort det andeledes. Men kanskje vært mye grådigere, mye mere frekk og sope inn alle mine rettigheter. Og min lønn fra kommunen som jeg har lov til motta da jeg går på attføring. Forferdelig dumt. >Men jeg er for snill:-)

Glemmer meg selv en dag.

Har strevd i det siste med hukommelse og med sliten hjerne.

Den henger ikke helt med, henger igjen oppe et sted. Ingen ord og ingen minner som sier i fra. Det er fustrerende og jeg blir så lei. Det er ofte de enkle tingene det gjelser.  Jeg skulle kjøre barna på trening, og så skulle jeg rekke posten. Vi snakket og pratet i bilen, og plutselig snakke og svarte den en helt feil. Han satt i mobilen, jeg ble helt utav hele greia…..glemte posten på tur ned. Jeg glemte gutten vi skulle plukke opp. Jeg måtte roe meg ned og tenke vi kan snu. Gutten ble hentet, og posten nede i byen var stengt. Og jeg hadde plutselig brukt opp alle mine hjerneceller på å sy hele dagen.

All min energi var borte, og det er den i dag også. Jeg glemmer meg selv snart er jeg sikker på. Men det er nok energi forbruket mitt som har vært for høyt. Hva kan en tenkte på som er for høyt eller hvor mye kan en sy på som er for energi krevende. Det gir jo masse tilbake, ikke bare i mestring av faget, men gleder over å bli ferdig, gleden over å gi noe til andre. Gleden over å kjenne at en lever, uansett smerte, uansett slitenhet. Man blir så forbandet lei over at hjernen ikke tenker eller at jeg ikke husker. Jeg har ikke bedt om å ha det slik, jeg har ikke bedt om det.

Jeg vil bare leve, i ro og fred. Jeg vil bare hvile igjen. Jeg blir bedre da en stund. Men jul, begravelse og masse kjøring tar energi. All planlegging gjør at jeg glemmer. Men det er en ting jeg ikke glemmer er å planlegge nye kreative ideer. Jeg glemmer ikke å leke og le. Jeg glemmer ikke å kose meg hjemme og ser komikk i mye. Jeg har frihet, jeg har familien og venner.

Her er det ikke krig, ingen katastrofer eller noe slikt. Her er det bare fred og ro. Her er det ingen kamp om frihet, kamp om rettferdighet og tro.

Her er kampen om å bli bedre, her er det en kamp om å greie en hverdag utover det å gå hjem. I stillhet, noe som jeg kan være deltaker i, på ,ved, om få finne noe drømmer.

Men da kan en ikke glemme så mye. Må trene opp ungene til å hjelpe meg å si i fra. Spesielt når det gjelder dem selv. Og trene opp høyre og venstre hjerne halvdel til å sammarbeide igjen. Hmmmm….lei ja….mest av smerte og glemsomhet. Men jeg skal ikke klage. Sitter å ser på Haiti og forferdes over det jeg ser. Og jeg er veldig lei meg på deres vegne. Men kan ikke hjelpe dem mere enn å tenke på dem og tenne lys.

Oppfordrer dere også til å tenn lys for alle på Haiti

Døden kan være vakker!

I dag døde min bestefar.

Det er litt underlig og rart. Vi snakket om hvor sliten han var for en uke siden. Han var ferdig nå. Følte seg ikke bra, han fikk bare sju dager til. Han har fred nå, fred i sinnet, sjelen og han har levd sitt liv. Han ønsket ikke noe liv på sykehus eller et sykehjem. Han hadde kommet til å piske sykepleierne slik at de hadde hatet ham. Han er den som ville ha klaget på alt og alle. Ingen ting ville ha blitt bra nok. Fordi han var så selvstendig og hadde nektet all underkastelse. Han hadde nektet seg selv å dø der, han ville ha kjempet seg hjem. Hjem til samværet med bestemor, hjem til sine bøker, sin vei, den som han selv hadde gått og levd. Den som vi alle har så stor respekt for.

Bestfar var den frieste sjelen jeg vet om. Ingen som jeg kjenner har ahtt et så rikt liv som han, og ingen så store smerter. Men det henger sammen, godt og vondt. Nå er det bare godt bestefar, skulle gjerne ha lest dine tanker som død. Jeg fikk den æren for en uke siden å gå tur med deg, på selveste nyttårsnatta. Et nytt år hadde så vidt begynt. Et år som du ikke hadde noen tro på, du sleit mellom fred og å kjempe.

Nå er det over, du døde hjemme. På badet, skulle ordne deg før sykebilen kom fordi kroppen ikke var i form. Tenk du skulle bare barbere deg, Typisk deg din raring. Du skulle vel ha vært på sykehuset og blitt bedre igjen. Men vi alle har vår tid. Din tid på jorda er ferdig. Du døde hjemme som du ønsket, og drøm søtt!!

Jeg lyser fred over minnet.