Så sint, så sint…..forbandet sint!!!!!

 

Jeg sitter på do og tisser og hører telefonen ringer et sted.

Jeg kan ikke ta den og ikke finner jeg den etterpå heller. Jeg blir så sint som jeg gud ikke kan huske på lenge. Så sint at jeg ikke hadde mere å gi. Så sinna at jeg føler jeg må rope kjempehøyt og jeg roper høyt!!!

 Jeg er så sint på meg selv fordi jeg har jobbet så hardt i dag. Jeg er så sint fordi jeg vil så mye mere, og fordi at jeg er så himla syk. Jeg burde ha klart å besinne meg.

Jeg er så sint fordi en nabo stirrer på meg hele tiden når jeg holder på ute. Jeg er så sint fordi jeg ønsker meg litt fred!!!Jeg blir så sliten av å ikke føle meg vel ute når noen går frem og tilbak og ser på meg. Om jeg gjør alt riktig, om jeg har tatt rette skruen, følgt forskriftene eller har brukt vater……. Grrrrrr….jeg fant ikke den heller og masse annet i dag!!!!!!!!!!

Men slik er det når jeg skal begynne å gjøre noe, og han oppdager det. Jeg klarer ikke å holde ut, enda han er helt harmløs mann. Uskyldig, men jeg sa at han kunne hjelpe meg i stedet for å stå der å glo på meg. Og så gikk jeg inn!!!! I rein fustrajon!!!

Tenk så sint kan en bli, bare fordi en ikke rekker å ta en telefon vil noe si. Som lå under teppet over dyna mi!!!

Men det er ikke slik, jeg har nesten laget en liten platt utenfor huset mitt i dag, uten vater, men med glød og iver. Jeg kan vatre den opp skikkelig etterpå. Når jeg finner det igjen. Eller hvis jeg kjøper et nytt i morgen. Men hadde som mål å bli ferdig med dette i dag!!!!!

Skitens MEnnnnnnnn, hater den, jeg hater å være syk….

Jeg hater å ikke få til noe og jeg hater å ikke ha krefter nok til å klare dette.

Jeg er så sint fordi jeg bare må klare alt selv i mitt liv, alltid alene uansett hva jeg skal begynne på. OK…jeg har verdens snilleste unger, men jeg må klare ting uten dem også. Men det ender som ofte opp med at jeg må gjøre ting selv. Sukkkkkkkk……Dagens lille tale…

Skal liste meg ut i håp om at jeg skal få til dette helt selv….hikst…tørke noen tårer og reise seg opp igjen…jeg blir ikke bedre av å sitte her å deppe!

Advertisements

Himmel og helvete, eller kanskje ikke noe…….stopp…

I dag måtte jeg stoppe eget sinn, egne tanker og drite i det.

I hva, jo det kan man spørre seg om, jeg lure litt på det slev også. Kanskje det har noe med hodepine og at jeg gruet meg til å dag. Jeg skuille lage mat og gå igjennom en del private ting. Men det ble bare tull. Igjen er det språket mitt som ballet seg for meg. Inne i hodet mitt var det helt andeledes. Men jeg ser det for meg nå, jeg ble til ei kjerring. Sur og gretten og ville egentlig bare hjem. Men det er så leit, fordi jeg var ikke derfor jeg var der. Og jeg fikk ikke gjennomført det jeg skulle. Jeg skylte på at jeg ville hjem og nyte dagen i hagen. Men jeg greide ikke å gjøre noe. Hodet holdt på å eksplodere, smertene var så jævlige at jeg maktet ikke å leve nesten. Det er ikke rart en ikke greier å si det som en mener. Det er ikke så enkelt å si de rette ordene. Nå de skulle være nei. Nei ble til ja og kanskje fordi jeg orket ikke å stå på mitt. Eller jeg er så snill/dum at jeg ikke kan å si nei når jeg har smerter. Det er veldig merkelig i grunn, og det irriterer meg. Når jeg er frisk klarer jeg det meste. Men ikke nå, og nå er det vanskelig. Jeg som leter etter og finner lykke over alt. Jeg som sier penger ikke har noen betydning og matrielle ting er bare tull å holde på med hele tiden. Jeg som drømmer og sier jeg lever med hele meg.

Løgn…..

Bedrag….

Hvem bedrar jeg, meg selv….?

Hvordan skal jeg få det til igjen…

Merkelig hvordan pengene styrer…

Det gjelder meg også, man kan ikke leve på lykke å fromme. Og jeg har vist det, men jeg er også blitt mye bedre ved å leve slik. Men jeg har ikke nok til å greie meg. Jeg har mye mindre nå enn før, og når jeg får penger hver fjortende dag forsvinner pengene. De bare er borte når jeg trenger dem. merkelig i grunn. Det går ikke ann å planlegge noen ting lengre. Jeg tror jeg får angst av mindre.

Penger…..ny vaskemaskin….vi trenger en, men jeg kan ikke kjøpe det. Trist…. men hun er som meg for tiden. Går fordi hun må gå, og fordi hun vet at jeg trenger henne. Den skulle ha hatt et navn, hun har vært trofast i 17 år. Nå virker setrifugen når hun ønsker det selv. Men hun vasker reint ennå. Og hun er trofast og har ikke løpt i fra meg.

Men pengene løper, de liker meg ikke.

Jeg skulle ikke ha kjøpt meg bil, jeg hadde ikke tid til å vente på NAV og anke min bilsøknad. Jeg måtte leve nå, jeg måtte komme meg fra sted til sted. Jeg hadde klart å være på arbeidsavklaring i vinter. Da hadde jeg bare hvert hjemme. Ikke hatt noe liv i det hele tatt.  Jeg har prioriert meg selv, mine barn og et liv.

 Men hvilket liv….

Utenfor seg selv i en happy og lovely verden.

Uten å ha forfeste, uten tanke på at ting skal betales….

Eller måtte jeg bare leve for å kjempe den kampen som ME syk. Noen ganger kommer jeg på hvor syk jeg var. Husker alle de smertefulle timene og maktesløse kroppen som ikke ville være med på noen ting. Og no klare jeg å nesten gjøre alt i mitt liv selv. Litt etter litt så begynner det å gå opp for meg hva jeg har mestret.

Kanskje det er teit å deppe for en dag?

Teit å la seg rive med i noen bekymringer. Noe som kan bli dyrt. Noe som kan gjøre livet mitt og tankene mine vondt. Da jeg kan bli sur og fustrert på egne vegne. Så dum kan en være. Hva kan jeg skylde på ingen unntatt meg selv. Hadde ikke kunne gjort det andeledes. Men kanskje vært mye grådigere, mye mere frekk og sope inn alle mine rettigheter. Og min lønn fra kommunen som jeg har lov til motta da jeg går på attføring. Forferdelig dumt. >Men jeg er for snill:-)

Lykke

Hva er egenlig lykke?

Jeg undres mange ganger på det. Fordi en skal ha det til å bli noe kjempestort.

Enn hvis det bare er noe lite og deilig og som kommer i rykk og napp i livene våre.

Enn hvis en leter etter lykke hele livet og ha gått glipp av lykken som har vært der hele tiden.

Jeg ser på lykke som en følese av glede og omsorg der jeg gir og tar i mot. Der jeg kan være i sentrum for en glede som jeg ikke nødvendigvis har nytte av, men som jeg kan nyte i et øyeblikk av livet mitt. Jeg ser på lykken som en berikelse og til undring.

Og ikke minst beundrer jeg lykken og lykkefølelsen. Jeg tar meg i det hver dag i hvor heldig jeg er som lever og kan ha evnen til å nyte det i tillegg. Der det er så mye elendighet, hat og fortvilelse. Der det er så mange negative tanker på en gang. Der livene til folk endrer seg fordi en ikke greier å nyte de små stundene fordi de ikke kan nyte gleden over å mestre eget liv. Mange har mistet evnen over å hoppe og danse av glede over små ting.  Jeg husker en gang ikke for så lenge siden greide jeg å legge tapet hjemme( på en vegg) og jeg jublet  så jeg stanget hodet i dørkarmen. Tullete ja kanskje for noen, men for meg var det ingen selvfølgelighet å klare det. Jeg var så stolt og så glede over å ha mestret det. Ingen som ser på meg at jeg er syk, men inne i meg må jeg juble og glede meg over det å ha klart. Det er så viktig for meg.

Jeg skal hoppe av glede over å ha overlevd denne dagen også. Da får jeg større glede av å våkne i morgen uten at kroppen har med seg vonde tanker og store smerter som minner inne i hjernen. Jeg er overbevist om at hvis en tenker gode tanker, blir helsa mi bedre. Og jeg tenker godt om andre også. Det hjelper på veldig da jeg innimellom snakker med mange som er negative, eller som prøver å vise at de ikke er det, men som syrer igjennom likevell. Tungt noen ganger, men så tenker jeg la dem være slik de er. De har selv valgt sine tanker, også de tanker om hva lykke eller vellykket en  er.  Jeg har troen på at den følelsen sitter inne i det dypeste på mennesket. Der sitter også mange posetive endorfiner som er med å gir kroppen tilgang på lykkefølese. Den er viktig for å fungere til daglig og hjelper kroppen til å se etter gode ting i livet.

For mange vil dette høres ut som fjas, og tull. Og kanskje er det det, men hos meg er det en ide om at vi trenger godhet, latter, glede og lykke i livet for at det skal være godt og kjennes godt ut. Jeg er ingen kjemiker eller lege, jeg er ingen forsker eller teoretiker. Men livsmenneske kan jeg kalle meg. Jeg er og lever. Jeg nyter og ser de undreligste ting i rundt meg.

Jeg fikk en merkelig følese i dag, snøen la seg og det rann vann i trappa på verkstdet mitt ute. En lang murtrapp.  Og så dyppet jeg skoene i vann og gikk egne fotspor i trappa. Det ga meg en merkelig deilig følelse. Som en sti, der jeg skulle gå mange ganger og ha stor glede av den. Det er viktlig med slike rare ting.

Nå skal jeg nyte natten og dens drømmer. Og jeg håper at englene er med meg resten av denne uken. Jeg trenger dem fordi jeg skal ha konfirmasjon. Og helsa mi er veldig dårlig for tiden. Så vi får nyte samværet i lag med familien og så håper jeg forståelse for at jeg ikke greier å ordne opp i alt. Spesielt ute da det har vært så himmelsk dårlig vær. Men jeg tror det vil gå veldig bra til slutt. Og nå kjenner jeg varme i hele kroppen over at jeg kom meg igjennom denne dagen også. KLem til alle som er innom å leser.

http://www.ordtak.no/index.php?emne=Lykke

Nye linker

http://www.forskning.no/artikler/2005/desember/1135089655.66

http://www.klikk.no/helse/samliv/article379706.ece

http://www.dagbladet.no/kultur/2007/08/04/507928.html

En flom av glede og kreativitet.

Når en flom av glede og kreativitet forløser en glede som er så god at jeg ikke har ord for det. En glede som ikke noen kan ta i fra meg, en som jeg kan kalle for lykke i øyeblikket. En herlig følelse gir det meg. En følese av å mestre en ny teknikk, og nye oppgaver i livet. Jeg ser at jeg er og jeg kan gjøre noe helt unikt. Noe som bare er meg. Noe som bare jeg gjør. Det gjør godt. Man trenger ikke å gå i samme flyt som alle men prøve å være seg selv. Og utfordre seg selv. Jeg gjør det nå og bruker masse krefter mot missunnelse, og løse opp i egne fordommer og hva jeg klarer å gjøre. Det er mange som ikke forstår og som ikke tenker på at det er min rekreasjon i det å  være kreativ. Der kan jeg gjøre meg frisk. Har tenkt mye på den problemstillingen over det å bruke egen kreavtivitet til å gjøre meg til et bedre mentalt liv. Et liv der jeg og min fantasi står i sentrum. Det er så mye alvor i folks verden. Den virkelige. Den som vi alle skal være så seriøse i, men jeg vil ikke være en del av den. Kan ikke det heller ikke da helsa mi tilsier at jeg må roe ned tanker om å være normal. Jeg vil ikke bli normal og kjedelig. Men ha noen verdifulle dager i en kreativ verden.

Jeg skal legge ut nye bilder av bilder som jeg har sydd. Jeg har laget mange, noen blir bra og andre blir kjempebra!!!!

Å finne seg selv, eller om å finne seg selv?

Hva er egentlig meningen?

Er det å finne seg selv?

Eller om en finner seg selv?

Jeg har tenkt på dette i hele dag. Jeg tenkte kanskje det var like viktig å bare være seg selv og ikke tenke så mye på å finne seg selv. Inne i mitt hode vil det føre til masse stress. Og Rare tanker. Eller er det bare mine fordommer med det å finne igjen seg selv, finne ut hvem en er og lage masse krøll fordi en setter i gang masse tanker som en føler en ikke har bruk for. Eller har jeg også det, muligens. Men det passet dårlig akkurat nå som jeg har kontroll på livet. Og ønsker ikke å bruke tid på å finne meg. Jeg er jo her, jeg lever og jeg blir jo ingen annen. Eller blir jeg en annen bare ved å begynne å sette i gang slike tankeprossesser. Fordi hva kan det gjøre med livet mitt, om jeg finner igjen meg selv. Oh hvor finner en igjen seg selv. I gamle sure tanker eller gode minner. Jeg tror det er i skapelsen av nye minner. Vakre minner som en kan ta med seg vidre. De gamle tankene og de gamle syndene som raskt dukker opp i en slik hvem er jeg prosess er vel ikke ønskelig. Ikke for meg i allefall. Jeg har ingen drømmer om å synge gamle sanger hvis ikke de samme folkene er der og sang dem i lag med meg.  Og de har jo funnet nye sangere og nye sanger. Jeg kan ikke sitter her å nynne for meg selv og mimre gamelt liv, gamle meg. Jeg vil ikke være gamle meg. Jeg vil være den meg som livet har jobbet med. Den som både himmel og helvete har vært innom. Og det gode har seiret. Jeg tror ikke en skal lete i gamle tinger, men heller føle litt mere. Føle på hva ønsker jeg utav mitt liv. Hva ønsker jeg å gjøre på? Og hvor kan jeg starte,  hvor kan livet mitt starte på ny og på ny for hver dag som går. Jo inne i hodet mitt når jeg våkner og gleder meg til å gjøre noe flott og godt. Der jeg kan bidre med posetiv energi og gode tanker. Men kanskje er jeg for kjedelig fordi jeg ikke orker å finne meg selv. Hva skjer hvis jeg finner meg selv etter mange års forskning og jeg er sliten og klar. Har ikke greid å oppnå annet enn å forske på å finne meg selv. Enn hvis skuffelsen blir så stor over oppdagelsen over meg selv som vesen, væremåte, negative handlinger og tankemåte. Hvem vil være min venn. Eller har man tid til venner, eller kanskje en bare bruker dem i sitt eget forsknings prosjekt om seg selv. Og alle går lei av en og faller fra en etter en……

Men livet faller også fra. Fordi en blir liggende å lure med gamle vaner, og gamle tanker i stedet for å skape noen nye. Og de trenger ikke å være i verdensklasse, men at en bare prøver å være seg selv. Prøver å finne frem i framtidsjungelen og finner igjen seg selv. Der kom ordet igjen: Finner igjen seg selv. Men nå i framtiden. Ikke i fortiden som mange har for vane å gjøre. Mange leter etter noe fortiden for å finne frem i fremtiden. Jo, ja, kanskje terapautene liker det slik, og kanskje står det i boka. Men mitt liv må leves når jeg lever i dag og fremover. Jeg kan ikke ta igjen det glemte eller den tapte tiden. Jeg kan ikke bruke igjen den tiden foran TV og heller sy i stedet. Eller gå tur med hunden. Men livet har en sammenheng i forhold til nye og gamle opplevelser og tanker. Og de kommer ikke bort, de er der inne i hodet. Men man velger selv å bruke dem, spesielt utad. Hvordan er vi og hvilke tanker har vi? Om hva? om hvordan en skal finne seg selv, da må man i allefall leve livet sitt selv, ikke oppofre seg selv, men vær stolt over de valgene som er gjort. Være stolt over glede og sorgene. Og Ta lærdom av hatet, grusomhetet og husk hvordan en kom seg utav det. Fordi det er noe som fungerte og som former en til de er er ikke hva en var engang. Fordi det er så lett å falle tilbake på gamle synder, så en må vise styrke og mot.

Nå har jeg funnet ut at jeg har det veldig bra og hva kan man forlange noe mere. Finne seg selv i tillegg, eller gå å tenke på om jeg noen ganger finner igjen meg selv. Tankene er kommet ut i fra en samtale jeg hadde i dag og om hvor viktig det var i livet å finne seg selv, og hvor viktig det er å realisere deg selv hele tiden. Finne igjen gamle minner. Desverre passer det ikke for meg, og jeg håper ikke jeg ble for bestemt om at det passer ikke for meg. Og jeg orker ikke noe mere slike hentydninger på det området til meg. Jeg har det veldig bra og trives så godt med det livet jeg har i dag. Og hvordan fremtiden vil bli ser jeg når jeg passer nye dager og om jeg benytter meg av muligheter eller bare sitter å venter på gjerdet og ser ned på alle som lar livet sitt pasere i gamle minner eller søken etter seg selv. Eller om jeg sitter på gjerdet og dingler med beina og synger en liten blåbærvise til glede for alle maurene, blomstene og bier for bare flyr fordi. Og jeg vil la tid være tid, og nyter livet så godt som jeg kan!!

Glemmer meg selv en dag.

Har strevd i det siste med hukommelse og med sliten hjerne.

Den henger ikke helt med, henger igjen oppe et sted. Ingen ord og ingen minner som sier i fra. Det er fustrerende og jeg blir så lei. Det er ofte de enkle tingene det gjelser.  Jeg skulle kjøre barna på trening, og så skulle jeg rekke posten. Vi snakket og pratet i bilen, og plutselig snakke og svarte den en helt feil. Han satt i mobilen, jeg ble helt utav hele greia…..glemte posten på tur ned. Jeg glemte gutten vi skulle plukke opp. Jeg måtte roe meg ned og tenke vi kan snu. Gutten ble hentet, og posten nede i byen var stengt. Og jeg hadde plutselig brukt opp alle mine hjerneceller på å sy hele dagen.

All min energi var borte, og det er den i dag også. Jeg glemmer meg selv snart er jeg sikker på. Men det er nok energi forbruket mitt som har vært for høyt. Hva kan en tenkte på som er for høyt eller hvor mye kan en sy på som er for energi krevende. Det gir jo masse tilbake, ikke bare i mestring av faget, men gleder over å bli ferdig, gleden over å gi noe til andre. Gleden over å kjenne at en lever, uansett smerte, uansett slitenhet. Man blir så forbandet lei over at hjernen ikke tenker eller at jeg ikke husker. Jeg har ikke bedt om å ha det slik, jeg har ikke bedt om det.

Jeg vil bare leve, i ro og fred. Jeg vil bare hvile igjen. Jeg blir bedre da en stund. Men jul, begravelse og masse kjøring tar energi. All planlegging gjør at jeg glemmer. Men det er en ting jeg ikke glemmer er å planlegge nye kreative ideer. Jeg glemmer ikke å leke og le. Jeg glemmer ikke å kose meg hjemme og ser komikk i mye. Jeg har frihet, jeg har familien og venner.

Her er det ikke krig, ingen katastrofer eller noe slikt. Her er det bare fred og ro. Her er det ingen kamp om frihet, kamp om rettferdighet og tro.

Her er kampen om å bli bedre, her er det en kamp om å greie en hverdag utover det å gå hjem. I stillhet, noe som jeg kan være deltaker i, på ,ved, om få finne noe drømmer.

Men da kan en ikke glemme så mye. Må trene opp ungene til å hjelpe meg å si i fra. Spesielt når det gjelder dem selv. Og trene opp høyre og venstre hjerne halvdel til å sammarbeide igjen. Hmmmm….lei ja….mest av smerte og glemsomhet. Men jeg skal ikke klage. Sitter å ser på Haiti og forferdes over det jeg ser. Og jeg er veldig lei meg på deres vegne. Men kan ikke hjelpe dem mere enn å tenke på dem og tenne lys.

Oppfordrer dere også til å tenn lys for alle på Haiti

Prestens tale!!

Til ære for min bestefar.

Jeg trodde det skulle bli slik, men det ble en skam da preste talte om feil mann, om jul og salmer.

Det jeg trodde skulle bli en verdig avsluttning, ble ikke det. Det ble heller folkesnakk og stille i kirkerommet. Jeg skulle ha vært tøff nok til å avbryte presten, men var ikke det. Jeg skulle ha holdt min tale, men jeg tok hensyn til familiero da jeg var redd for en kamp om ordene. Men min stillhet ble presten sin lykkedag oppe på prekestolen. Han ønsket ingen personlige ord hadde han fortalt familien, skulle så gjene ha vist det tidligere fordi da hadde jeg nok bed om en annen prest. Han hadde bare to dager igjen av prestesjenesta si den mannen men han fikk min bestefar til å vri seg i graven. Presten snakket om feil mann, om sin far og ikke minst om at jula måtte vare hele året. Hele året. hva hadde det om min bestefars liv å gjøre. Jeg synes det er helt fortvilet og at er det virkelig lov til å slike taler ved en begravelse med nesten full kirke. Endelig hadde han nok et stort publikum, en som hadde sin avkjedestale til herren den dagen, en personlig avskjed om lykken over det fødte barnet, fra krybben til døden på korset. Ikke noe sorg over det tapte mennesket og ikke noen ord hvor bra han var som menneske.

Min sjel gråter over denne mannens ord, men livet må gå vidre. Min taler har min bestefar med seg i grava- Jeg la den i kista dagen før da jeg skjønte at jeg ikke kunne stå der og hendre hans er og minne. Klare ikke å skrive mere om det nå, men jeg håper jeg klarer å skrive ned min sorg over tapte ord, jeg som alltid pleier å snakke og de som dør. ……..de gode tanker som gir erindringer og vekker minner til live igjen!